Selektiv mutisme forbindes først og fremst med angst og vansker med å snakke i bestemte situasjoner. Når et barn snakker hjemme, men ikke i barnehagen eller på skolen, kan det være lett å tenke at språkferdighetene er helt uproblematiske. Barnet snakker jo fint i trygge omgivelser.

Men bildet kan være mer sammensatt. Forskning viser at språkvansker forekommer oftere hos barn med selektiv mutisme enn hos barn generelt. Samtidig kan langvarige vansker med å bruke språket i sosiale situasjoner påvirke erfaringen med kommunikasjon, ordforråd, fortellinger og sosial samhandling.

Derfor er det viktig å undersøke både språkforståelse, språkproduksjon og funksjonell kommunikasjon – ikke bare om barnet snakker eller ikke.

Hvor vanlig er språkvansker ved selektiv mutisme?

Flere studier har funnet en sammenheng mellom selektiv mutisme og språkforstyrrelser. En norsk klinisk oversiktsartikkel viser til at språkforstyrrelser er rapportert hos omtrent halvparten av barna med selektiv mutisme. Til sammenligning er forekomsten anslått til rundt 10 prosent blant norske barn generelt.

Tallene må tolkes med forsiktighet. Studiene varierer i utvalg, alder og hvordan språkvansker er undersøkt. Det betyr ikke at halvparten av alle med selektiv mutisme nødvendigvis har en utviklingsmessig språkforstyrrelse. Men funnene viser at språk bør være en naturlig del av kartleggingen.

Det er også viktig å være oppmerksom på at språk- og kommunikasjonsvansker kan være mindre synlige når barnet har få muligheter til å vise hva det kan. Et barn som sjelden bruker stemmen i barnehagen eller på skolen, får kanskje heller ikke vist hvor mye det forstår, hvilke ord det behersker, eller hvordan det bygger opp en fortelling.

To ulike forklaringer – og de kan opptre samtidig

Når vi møter barn og unge med selektiv mutisme som strever med språk og kommunikasjon, er det nyttig å skille mellom minst to mulige forklaringer.

1. En utviklingsmessig språkforstyrrelse

Noen barn har språkvansker som har vært til stede fra tidlig i utviklingen. Det kan for eksempel handle om vansker med å forstå språk, lære og hente frem ord, bygge setninger, bruke grammatikk eller organisere og formidle innhold i en fortelling.

Slike vansker kan være til stede både i trygge og utrygge situasjoner, selv om de ikke alltid er like lette å oppdage. Barnet kan for eksempel bruke et mer avansert språk hjemme, men likevel ha vansker med språkforståelse, setningsoppbygging eller ordleting.

Når barnet i tillegg utvikler selektiv mutisme, kan angsten gjøre det enda vanskeligere å uttrykke seg. Barnet kan da få færre muligheter til å vise språkferdighetene sine, og språkvanskene kan bli oversett eller feiltolket som en del av mutismen.

Det er derfor viktig å undersøke om det finnes språklige vansker som ikke kan forklares av situasjonsavhengig taushet alene.

2. Språk og kommunikasjon som ikke får nok mulighet til å bli brukt og utviklet

En annen situasjon er at barnet i utgangspunktet har gode språklige forutsetninger, men over tid får begrensede muligheter til å bruke språket i mange av hverdagens situasjoner.

Språk utvikles ikke bare gjennom det vi hører og lærer, men også gjennom å bruke språket aktivt. Vi øver på å formulere tanker, forklare, fortelle, stille spørsmål, delta i samtaler, forhandle, tulle og uttrykke meninger. Vi lærer av responsen vi får, og av å prøve oss frem i samspill med andre.

Et barn med selektiv mutisme kan gå glipp av mange slike erfaringer. Kanskje barnet sjelden svarer i klasserommet, ikke deltar muntlig i gruppearbeid, lar andre snakke på sine vegne eller unngår situasjoner der det forventes at det skal bruke stemmen.

Over tid kan dette påvirke hvor mye erfaring barnet får med å bruke språket i ulike sammenhenger. Det kan for eksempel bli uvant å fortelle sammenhengende om noe som har skjedd, forklare en fremgangsmåte, uttrykke uenighet eller delta spontant i en samtale.

Dette betyr ikke nødvendigvis at barnet har en utviklingsmessig språkforstyrrelse. Det kan også handle om at ferdighetene ikke har fått tilstrekkelig anledning til å bli brukt, automatisert og videreutviklet i ulike kommunikasjonssituasjoner.

Det er viktig å understreke at vi ikke alltid kan skille disse forklaringene helt fra hverandre. Et barn kan både ha en underliggende språkforstyrrelse og ha fått begrenset erfaring med å bruke språket på grunn av selektiv mutisme.

Hva kan langvarig begrenset språkbruk bety?

Når et barn over lang tid har få muligheter til å delta muntlig, kan det påvirke flere sider ved kommunikasjonen.

Det kan blant annet handle om:

  • Fortellerferdigheter: Å gjenfortelle hendelser, bygge opp en historie og få med viktig informasjon.
  • Ordleting og ordforråd i aktiv bruk: Å hente frem ord raskt nok til å delta i en samtale.
  • Setningsoppbygging: Å formulere mer komplekse setninger og uttrykke sammenhenger mellom tanker.
  • Samtaleferdigheter: Å ta initiativ, stille oppfølgingsspørsmål, holde en samtale i gang og skifte tema.
  • Sosial kommunikasjon: Å uttrykke egne meninger, vise humor, forklare misforståelser og delta i samspill med jevnaldrende.
  • Kommunikativ trygghet: Å oppleve at man kan bidra, bli forstått og påvirke det som skjer gjennom kommunikasjon.

Dette er ikke ferdigheter som nødvendigvis blir borte fordi man ikke snakker. Men de kan få færre anledninger til å utvikle seg gjennom praktisk erfaring.

Det kan også være vanskelig å vite om en ungdom eller voksen strever med en bestemt språklig ferdighet, eller om det først og fremst er angsten og manglende erfaring med å bruke ferdigheten i situasjonen som står i veien.

Kartlegging – hvordan finner vi ut hva som ligger bak?

En god kartlegging bør undersøke mer enn hvor og med hvem personen snakker. Vi må også forsøke å finne ut hva personen forstår, hva vedkommende kan uttrykke, hvordan kommunikasjonen fungerer, og hvilke situasjoner som gjør det lettere eller vanskeligere å delta.

Det er særlig viktig å innhente informasjon fra flere kilder. Foreldre, skole eller barnehage og personen selv kan ha svært ulike erfaringer med kommunikasjonen.

Kartleggingen kan blant annet omfatte:

Språkforståelse

  • Forstår personen ord, setninger og beskjeder på forventet nivå?
  • Klarer personen å følge instruksjoner med flere ledd?
  • Forstår personen begreper, tidsforhold, årsak og sammenheng?
  • Er det forskjeller mellom språkforståelse i kjente og mindre kjente situasjoner?

Språkproduksjon

  • Hvordan er ordforråd, grammatikk og setningsoppbygging i trygge situasjoner?
  • Klarer personen å forklare, beskrive og fortelle?
  • Er det vansker med å finne ord eller formulere seg?
  • Er fortellingene korte eller lite detaljerte, også når personen er trygg?

Fortellerferdigheter

  • Klarer personen å gjenfortelle en hendelse i riktig rekkefølge?
  • Får vedkommende med hvem, hva, hvor og hvorfor?
  • Klarer personen å forklare sammenhenger og formidle viktig informasjon til en lytter som ikke kjenner historien fra før?

Pragmatisk språk og sosial kommunikasjon

  • Hvordan brukes språk i samspill med andre?
  • Klarer personen å ta initiativ, svare, stille spørsmål og holde samtaler i gang?
  • Hvordan fungerer kommunikasjonen med ulike personer og i ulike grupper?
  • Hvilke kommunikasjonsformer brukes når tale ikke er tilgjengelig?

Funksjonell kommunikasjon

  • Hvordan får personen formidlet behov, ønsker, tanker og meninger?
  • Brukes gester, blikk, skriving, tegning eller digitale hjelpemidler?
  • Er det mulig å delta i undervisning og sosialt samspill uten å bruke stemmen?
  • Hvilke situasjoner gir størst mulighet for kommunikasjon?

Det kan også være aktuelt å undersøke uttale, stemme, taleflyt og hørsel dersom det er grunn til det.

Kartlegging uten å stille krav om tale

En av de største utfordringene ved kartlegging av selektiv mutisme er at personen kanskje ikke klarer å snakke med den som gjennomfører undersøkelsen. Dersom kartleggingen forutsetter muntlige svar, risikerer vi å måle angst og situasjonsbetinget taushet i stedet for språkferdigheter.

Det er derfor viktig å tilpasse kartleggingen. Man kan blant annet bruke:

  • Foreldres og læreres beskrivelser av kommunikasjonen i ulike situasjoner.
  • Video- eller lydopptak fra hjemmet eller andre trygge omgivelser.
  • Oppgaver der personen kan peke, velge bilder eller vise forståelse uten å svare muntlig.
  • Skriftlige eller digitale svar der dette passer for alder og ferdigheter.
  • Observasjon av lek, samspill og kommunikasjon uten krav om tale.
  • Flere møter for å bli kjent og etablere trygghet før man forsøker mer krevende oppgaver.

Det er viktig å huske at ikke alle språklige ferdigheter kan vurderes gjennom peking eller skriftlige svar. Slike metoder kan gi verdifull informasjon om forståelse og kunnskap, men de erstatter ikke nødvendigvis en muntlig språkprøve. Resultatene må derfor tolkes i lys av hvordan kartleggingen ble gjennomført.

En person som ikke svarer muntlig i en testsituasjon, skal ikke automatisk vurderes som om vedkommende mangler ferdigheten som oppgaven undersøker.

Hva sier forskningen?

Forskningen peker på at språk og kommunikasjon bør inngå i en helhetlig forståelse av selektiv mutisme.

ASHA, den amerikanske fagorganisasjonen for logopeder, anbefaler at kartleggingen omfatter språkforståelse, språkproduksjon, pragmatisk språk, nonverbal kommunikasjon og funksjonell kommunikasjon i ulike situasjoner. De viser også til forskning som har funnet at noen barn med selektiv mutisme har kortere og mindre detaljerte fortellinger, selv når språkforståelsen ser ut til å være innenfor normalområdet.

Det er likevel ikke avklart om slike forskjeller skyldes milde språkvansker, angst, mindre erfaring med avansert språkbruk eller en kombinasjon av disse faktorene.

En norsk klinisk oversiktsartikkel fremhever også at språkforstyrrelser er en av de utviklingsrelaterte vanskene som oftest er rapportert sammen med selektiv mutisme.

Dette gir et viktig faglig poeng: Vi bør ikke anta at alle kommunikasjonsvansker er et direkte uttrykk for angst. Samtidig bør vi heller ikke tolke alle vansker med muntlig deltakelse som tegn på en språkforstyrrelse.

Vi trenger en kartlegging som forsøker å skille mellom hva personen kan, hva personen får vist, og hva personen har fått anledning til å øve på.

Hvilke tiltak kan være aktuelle?

Tiltakene må tilpasses årsaken til vanskene og personens alder, behov og situasjon. Ofte vil det være nødvendig å arbeide med både selektiv mutisme og språk/kommunikasjon.

1. Skape trygghet og redusere kommunikasjonsangsten

Dersom angst hindrer personen i å bruke stemmen, må dette tas på alvor. Det er ikke hensiktsmessig å starte med å stille større krav til muntlig deltakelse før personen har fått hjelp til å oppleve situasjonen som tryggere.

Arbeidet med selektiv mutisme kan blant annet omfatte kunnskap om angstreaksjoner, reguleringsstrategier, gradvis tilvenning og tilpassede øvelser i situasjoner som oppleves vanskelige.

Målet er ikke å presse frem tale, men å bygge opp trygghet og gradvis utvide mulighetene for kommunikasjon.

2. Gi muligheter til å bruke språket i trygge situasjoner

Dersom personen har fått lite erfaring med å bruke språket i ulike sammenhenger, kan det være nyttig å skape flere trygge anledninger til å øve.

Det kan for eksempel handle om å:

  • Fortelle om noe man har opplevd, først med en trygg person.
  • Beskrive bilder eller hendelser.
  • Øve på å forklare hvordan noe fungerer.
  • Gjenfortelle en historie eller film.
  • Formulere egne meninger og begrunne dem.
  • Øve på å stille spørsmål og følge opp det andre sier.
  • Delta i korte samtaler med gradvis flere personer.

Øvelsene bør ta utgangspunkt i personens ferdighetsnivå og gjennomføres uten unødvendig prestasjonspress. Det kan være lurt å begynne med kommunikasjon som allerede oppleves trygg, og deretter utvide gradvis til nye situasjoner.

3. Arbeide direkte med språklige ferdigheter når det er behov for det

Dersom kartleggingen viser en underliggende språkforstyrrelse, er det viktig at personen får målrettet språkstimulering eller logopedisk oppfølging.

Det kan for eksempel være arbeid med:

  • Ordforråd og begrepsforståelse.
  • Setningsoppbygging og grammatikk.
  • Fortellerferdigheter og sammenheng i språk.
  • Språkforståelse og bearbeiding av muntlig informasjon.
  • Uttale og taleflyt, dersom dette er relevant.
  • Pragmatisk språk og samtaleferdigheter.

Tiltakene bør gjennomføres på en måte som tar hensyn til selektiv mutisme. Det kan være nødvendig å starte i en trygg relasjon og med kommunikasjonsformer personen mestrer, før man gradvis arbeider med ferdighetene i flere sammenhenger.

4. Bruke alternative kommunikasjonsformer som støtte

Skriving, tastatur, bilder, gester og andre kommunikasjonsformer kan gjøre det mulig å delta mens det fortsatt er vanskelig å bruke stemmen.

Dette kan være særlig viktig i skole og utdanning, der personen trenger å få vist kunnskap, stille spørsmål og uttrykke egne behov.

Alternative kommunikasjonsformer bør ikke forstås som et nederlag eller som noe som hindrer utviklingen av tale. De kan være en viktig støtte for deltakelse og mestring. Samtidig kan man arbeide parallelt med å utvide mulighetene for muntlig kommunikasjon når personen er klar for det.

5. Samarbeid med foreldre og skole

Det er viktig at tiltakene ikke bare foregår i én time hos en fagperson. Barn og unge trenger støtte i hverdagsmiljøene sine.

Foreldre og skole kan bidra ved å:

  • Legge til rette for trygge kommunikasjonsmuligheter.
  • Unngå å snakke på vegne av barnet når barnet selv kan få tid og mulighet til å formidle.
  • Ikke gjøre tale til et krav for å få delta.
  • Gi tid til å svare og tilby flere måter å kommunisere på.
  • Skape små og realistiske muligheter for kommunikasjon med andre.
  • Samarbeide om konkrete mål og følge med på utviklingen.

Det er viktig at alle involverte forstår forskjellen mellom å støtte kommunikasjon og å presse frem tale.

Hvorfor bør språk og kommunikasjon følges opp også når personen begynner å snakke?

Når en person med selektiv mutisme begynner å bruke stemmen i flere situasjoner, er det lett å tenke at utfordringene er i ferd med å løse seg. Men det å begynne å snakke er ikke nødvendigvis det samme som å ha fått tilbake alle mulighetene for kommunikasjon.

Noen kan fortsatt streve med å delta spontant i samtaler, fortelle sammenhengende, stille spørsmål, uttrykke uenighet eller bruke språket fleksibelt i større grupper. Andre kan ha underliggende språkvansker som først blir tydelige når de begynner å delta mer muntlig.

For ungdom og voksne kan dette få betydning i utdanning, arbeid, vennskap og andre sosiale sammenhenger. Det kan være krevende å skulle delta i diskusjoner, presentasjoner, møter, intervjuer eller spontane samtaler dersom man har hatt begrenset erfaring med slike situasjoner over mange år.

Derfor bør vi ikke bare være opptatt av om personen snakker, men også av hvordan kommunikasjonen fungerer, og om personen får brukt språket til å delta på lik linje med andre.

Avslutning: Vi må undersøke mer enn tausheten

Selektiv mutisme handler om langt mer enn fravær av tale i bestemte situasjoner. For noen kommer språkforstyrrelser i tillegg. For andre kan langvarig begrenset bruk av språket ha ført til at de har fått mindre erfaring med viktige sider ved kommunikasjon.

Det er derfor viktig å undersøke både språkforutsetninger, faktisk språkbruk og personens muligheter til å delta i kommunikasjon i hverdagen.

Vi må spørre: Hva forstår personen? Hva kan personen uttrykke? Hva får personen vist? Og hvilke erfaringer har vedkommende fått med å bruke språket sammen med andre?

Når vi får et mer nyansert bilde av dette, blir det også lettere å sette inn riktige tiltak. Noen trenger først og fremst hjelp med angst og gradvis tryggere kommunikasjon. Andre trenger direkte språktiltak. Mange vil ha behov for en kombinasjon.

Målet må være mer enn at personen skal begynne å snakke. Målet er at personen skal få mulighet til å bruke språket sitt, uttrykke seg, delta og oppleve mestring i hverdagen.

Kilder:

1. Selektiv mutisme hos barn og unge – Tidsskrift for Den norske legeforening. Norsk fagartikkel som omtaler forekomsten av språkforstyrrelser og annen samtidig problematikk. Les artikkelen.

2. ASHA – Selective Mutism. En grundig faglig gjennomgang av kartlegging, språkforståelse, språkproduksjon, pragmatikk og tiltak. Særlig relevant for logopedperspektivet. Les ASHAs faglige veileder.

3. Pereira mfl. – Diagnosing selective mutism: a critical review of measures for clinical practice and research. En forskningsoversikt som viser utfordringer ved kartlegging og behovet for gode vurderingsmetoder. Les forskningsartikkelen.