Selektiv mutisme er en angstlidelse som gjør at barn ikke klarer å snakke i bestemte situasjoner, selv om de snakker helt vanlig i andre situasjoner. Det handler ikke om at barnet ikke vil snakke, men om at angsten kan bli så sterk at det blir svært vanskelig eller umulig å få frem ordene.
Selektiv mutisme blir noen ganger beskrevet som en form for sosial angst eller en fobi knyttet til det å snakke i bestemte situasjoner. Når barnet opplever en forventning om å snakke, kan kroppen reagere med en sterk stressrespons. Noen barn blir tydelig anspente og stivner til, mens reaksjonen hos andre er mindre synlig. Det kan oppleves som om ordene rett og slett ikke kommer ut.
Selektiv mutisme kan vise seg allerede i barnehagealder, ofte fra 2–3-årsalderen. Hos noen blir tegnene tydelige tidlig, mens det hos andre tar lengre tid før vanskene blir oppdaget. Noen barn utvikler også tydeligere vansker etter hvert, særlig dersom de ikke får nødvendig støtte og tilrettelegging.
Hvordan oppdages selektiv mutisme?
Barn med selektiv mutisme snakker gjerne som vanlig hjemme med familien. Derfor er det ikke alltid foreldrene som oppdager tegnene først. Ofte er det barnehagen som blir oppmerksom på at barnet strever med å snakke. Mange barn med selektiv mutisme er helt tause i barnehagen.
Det er helt normalt at barn trenger litt tid på å bli trygge i nye omgivelser. Også sjenerte barn kan være stille i starten. Forskjellen er at et sjenert barn som regel begynner å snakke etter hvert som det blir tryggere. For et barn med selektiv mutisme kan tausheten vedvare, selv om barnet har blitt godt kjent med både voksne og andre barn.
Dersom et barn fortsetter å være svært stille eller ikke snakker i bestemte situasjoner over tid, er det viktig å ta dette på alvor. Vedvarende taushet over en måned, utover den første tilvenningsperioden i en ny setting, bør føre til at man undersøker nærmere hva barnet strever med.
Man trenger ikke vente på en eventuell diagnose før man begynner å tilrettelegge. Tiltak som handler om trygghet, mindre forventning om å snakke og gode kommunikasjonsmuligheter kan være nyttige også for barn som er sjenerte eller usikre.
Jo tidligere man oppdager vanskene og setter inn hensiktsmessig støtte, desto bedre muligheter har barnet for å få hjelp.
Tegn på selektiv mutisme
Tegnene kan variere fra barn til barn. Det handler ikke bare om hvorvidt barnet snakker, men også om hvordan barnet kommuniserer og samhandler med andre.
Noen barn er helt tause og strever også med å kommunisere gjennom kroppsspråk, ansiktsuttrykk eller lyder. Mange synes øyekontakt er vanskelig. Noen kan stivne til når andre henvender seg til dem, eller virke svært anspente i situasjoner der det forventes at de skal svare.
Andre barn er tause, men kan kommunisere på måter som ikke krever at de snakker. De kan for eksempel peke, nikke eller riste på hodet. Noen kan kommunisere med enkelte barn i barnehagen, men ikke med de voksne. Andre kan snakke med én eller noen få personer, mens de er tause overfor alle andre.
Barn med selektiv mutisme snakker ofte helt vanlig hjemme med familien. Likevel kan noen også synes det er vanskelig å snakke med foreldre eller søsken når andre mennesker er i nærheten. For enkelte kan det være vanskelig bare å bli hørt av andre enn dem de er trygge på.
Det er viktig å huske at barn med selektiv mutisme ikke er like. De har ulike måter å kommunisere på, og vanskene kan komme til uttrykk på forskjellige måter i ulike situasjoner.
Tidlige tiltak – ikke vent på diagnosen
Ved mistanke om selektiv mutisme er det viktig at barnet blir vurdert og får nødvendig hjelp. I Norge skjer utredning av selektiv mutisme hos barn vanligvis i spesialisthelsetjenesten, ofte gjennom Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).
Men man trenger ikke vente på at barnet skal bli henvist eller få en diagnose før man setter i gang tiltak. Det er mulig å gjøre mye for å skape tryggere omgivelser allerede mens man undersøker hva barnet strever med.
Tiltakene handler først og fremst om å redusere press og forventninger knyttet til snakking, og om å hjelpe barnet til å oppleve trygghet i samspill med andre. Trygghet er et viktig grunnlag for at barnet gradvis skal kunne ta små skritt mot å kommunisere mer.
Her er noen tiltak som kan være nyttige både når man mistenker selektiv mutisme, og når man ønsker å støtte et barn som strever med å snakke i barnehagen.
1. Ta bort presset om å snakke
Unngå å presse barnet til å svare eller snakke. Dersom barnet opplever at andre venter på at det skal si noe, kan det øke angsten og gjøre det enda vanskeligere å kommunisere.
Det kan være fint at den voksne snakker med barnet, men gjerne uten å stille spørsmål som krever svar. Kommenter det dere gjør, fortell noe eller undre dere sammen.
Hvis du stiller et spørsmål, kan det være lurt å formulere det slik at barnet ikke trenger å svare. For eksempel:
«Jeg lurer på om vi skal bruke blå eller rød når vi skal fargelegge denne. Kanskje vi skal ta rød?»
Hvis barnet ikke svarer, fortsetter du bare aktiviteten og samtalen på en naturlig måte.
2. Ha fokus på aktiviteten – ikke på snakkingen
Når man samhandler med barnet, er det ofte lurt å rette oppmerksomheten mot aktiviteten man holder på med, fremfor å ha fokus på om barnet snakker.
Det kan hjelpe barnet dersom det ikke føler seg observert eller venter på at noen skal kommentere kommunikasjonen. Lek, tegning, spill og andre felles aktiviteter kan gi gode muligheter for samspill uten at snakking blir hovedfokuset.
3. Reduser oppmerksomheten på barnet
For mange barn med selektiv mutisme er det vanskelig å ha alles oppmerksomhet rettet mot seg.
Det kan derfor være bedre å sitte ved siden av barnet enn rett overfor det. Unngå også å vise svært høylytt begeistring dersom barnet gjør noe som oppleves som et fremskritt.
Det er selvfølgelig fint å anerkjenne barnet og vise glede over det det får til, men gjør det på en måte som oppleves trygg. Noen barn liker ros og oppmuntring, mens andre synes det blir ubehagelig når oppmerksomheten rettes mot dem.
4. Bruk humor og lek
Tøys, tull og humor kan være gode innganger til samspill med barn med selektiv mutisme. Når oppmerksomheten er rettet mot noe morsomt eller en felles aktivitet, kan situasjonen oppleves mindre krevende.
Noen ganger kan barn også glemme seg litt i leken og si noe spontant. Det er likevel viktig å ikke ha dette som et mål eller en forventning. Barnet skal få oppleve at det er trygt å være med, uavhengig av om det snakker eller ikke.
5. Ikke gjør et nummer ut av det dersom barnet snakker
Hvis barnet plutselig sier noe, er det viktig å ikke kommentere det eller gjøre et stort nummer ut av det.
Selv om det kan være fristende å vise hvor glad man blir, kan barnet oppleve at det nå har fått ekstra oppmerksomhet. Det kan gjøre det vanskeligere å snakke igjen senere.
Det beste er ofte å svare helt naturlig, som om det barnet sier er en selvfølgelig del av samspillet.
6. Sørg for at alle rundt barnet har kunnskap om selektiv mutisme
God kunnskap blant de voksne rundt barnet er svært viktig, også før en eventuell diagnose er stilt.
Når foreldre, barnehageansatte og andre nærpersoner forstår at barnet ikke velger å være taust, blir det lettere å møte barnet på en god måte. Alle bør vite litt om hva selektiv mutisme er, og hvordan de kan bidra til å gjøre situasjonen tryggere.
Felles forståelse og en samordnet tilnærming kan være avgjørende for at barnet skal få den støtten det trenger.
7. Snakk om selektiv mutisme i barnehagen
Det kan også være nyttig å gi de andre barna i barnehagen litt kunnskap om selektiv mutisme. Dette kan for eksempel gjøres ved å lese en bok om temaet i samlingsstunden.
Man kan også snakke om at noen barn synes det er vanskelig å snakke i barnehagen, selv om de snakker helt fint hjemme, og at det finnes flere barn som har det slik.
Det å normalisere tausheten kan bidra til at den ikke blir oppfattet som noe rart eller uvanlig. Målet er å skape et miljø der barnet kan delta, leke og være en del av fellesskapet uten at det å snakke blir en forutsetning for å ha det bra.
Helt til slutt...
Det finnes selvfølgelig mange flere tiltak som kan være aktuelle for barn med selektiv mutisme. Hvilke tiltak som er riktige, vil variere fra barn til barn og må tilpasses barnets behov og situasjon.
Det viktigste utgangspunktet er å sørge for et trygt miljø rundt barnet, der det ikke opplever press om å snakke, og der andre kommunikasjonsformer også blir anerkjent.
Barnet trenger voksne som forstår hva som skjer, og som kan hjelpe det med små, gradvise skritt mot økt trygghet og kommunikasjon.
Mistenker du at et barn har selektiv mutisme, eller ønsker du hjelp til å forstå hvordan du kan støtte barnet?
Ta gjerne kontakt med Snakkero. Jeg arbeider med barn, ungdom og voksne med selektiv mutisme, og tilbyr veiledning og oppfølging.