Når mange hører ordet logoped, tenker de kanskje først på hjelp med R-lyden eller andre uttalevansker. Logopedens arbeidsområde er imidlertid langt bredere. Logopeder arbeider blant annet med språk- og talevansker, stemmevansker, stamming, afasi og svelgevansker.

En gruppe som også kan ha stor nytte av logopedisk kompetanse, er barn og ungdom med selektiv mutisme. Likevel er det ikke alltid så kjent hvilken rolle en logoped kan ha i oppfølgingen av disse barna.

Hvordan mitt engasjement for selektiv mutisme startet

Mitt engasjement for selektiv mutisme startet gjennom en personlig erfaring. En venninne av datteren min hadde selektiv mutisme, og jeg ble etter hvert mer oppmerksom på hvor krevende denne tilstanden kunne være – både for barnet og for menneskene rundt.

Jeg hadde også tidligere blitt kontaktet av en mor som ønsket hjelp til barnet sitt med selektiv mutisme. På det tidspunktet hadde jeg ikke tilstrekkelig kunnskap om tilstanden, og jeg takket derfor nei til oppdraget. I ettertid har jeg tenkt mye på dette. Det gjorde meg bevisst på hvor viktig det er at fagpersoner kjenner til selektiv mutisme og vet hvordan de kan møte barn som strever med å kommunisere muntlig.

Jeg hadde også egne erfaringer med angst i familien, noe som ga meg en større forståelse for hvordan angst kan påvirke hverdagen og begrense muligheten til å delta i ulike situasjoner.

Dette ble starten på en faglig interesse som etter hvert utviklet seg til et stort engasjement. Jeg begynte å lese forskning, sette meg inn i behandlingsmetoder og søke mer kunnskap om hvordan barn med selektiv mutisme kan få best mulig hjelp.

Etter hvert ble det tydelig for meg at logopedisk kompetanse kan være en viktig del av oppfølgingen – men også at denne kompetansen må kombineres med forståelse for angsten som ligger bak.

Selektiv mutisme – er det en angstlidelse eller en kommunikasjonsvanske?

Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg noen steder beskriver selektiv mutisme som en kommunikasjonsvanske, mens jeg andre steder omtaler det som en angstlidelse.

Svaret er at begge beskrivelsene er relevante, men de viser til ulike sider ved tilstanden.

Selektiv mutisme er diagnostisk klassifisert som en angstlidelse. Barnet ønsker som regel å snakke, men opplever en så sterk angstreaksjon i bestemte situasjoner at det blir vanskelig eller umulig å få frem stemmen. Det handler altså ikke om at barnet ikke vil snakke, eller at det bevisst velger å være stille.

Samtidig får tilstanden store konsekvenser for barnets kommunikasjon. Barnet kan snakke fritt hjemme, men streve med å bruke stemmen i barnehagen, på skolen eller sammen med andre mennesker. Det kan påvirke muligheten til å delta i samtaler, stille spørsmål, uttrykke egne meninger og vise hva det kan.

Derfor mener jeg det er viktig å se selektiv mutisme både som en angstlidelse og som en tilstand som påvirker kommunikasjon og språklig deltakelse.

Dersom vi bare retter oppmerksomheten mot angsten, kan vi overse barnets språklige og kommunikative utvikling. Dersom vi bare ser på kommunikasjonen, kan vi på sin side overse angsten som gjør det vanskelig for barnet å bruke stemmen.

Begge perspektivene må med når vi skal forstå barnets behov og planlegge god hjelp.

Mange barn med selektiv mutisme har også språk- eller talevansker

Forskning viser at en betydelig andel barn med selektiv mutisme også har språk- eller talevansker. Forekomsten varierer mellom studier og utvalg, men enkelte undersøkelser viser at språkrelaterte vansker kan forekomme hos opptil rundt halvparten av barna.

Dette kan blant annet dreie seg om vansker med språkforståelse, ordforråd, grammatikk, uttale eller språkproduksjon.

Det er derfor viktig at vi ikke automatisk antar at alle kommunikasjonsvanskene barnet har, skyldes angsten. Noen barn kan ha underliggende språkvansker som trenger egen oppmerksomhet og oppfølging.

En grundig kartlegging av språk og kommunikasjon kan bidra til å avdekke slike vansker. Det er viktig både for å forstå barnets samlede behov og for å kunne tilpasse hjelpen.

Når lite muntlig kommunikasjon over tid påvirker utviklingen

Barn utvikler språk og kommunikasjon gjennom å bruke språket i ulike situasjoner og sammenhenger. De øver seg gjennom samtaler, lek, spørsmål, fortellinger, diskusjoner og spontane kommentarer.

Barn med selektiv mutisme kan gå glipp av mange slike erfaringer fordi de ikke klarer å bruke stemmen i bestemte situasjoner. De får kanskje ikke stilt spørsmål når de lurer på noe, fortalt om noe de har opplevd, deltatt muntlig i gruppearbeid eller uttrykt egne meninger i samtaler.

Over tid kan dette bety at barnet får færre muligheter til å øve på å bruke språket muntlig i varierte sammenhenger.

Det er viktig å understreke at lite muntlig kommunikasjon ikke automatisk fører til en språkforstyrrelse. Et barn kan ha gode språklige ferdigheter, men samtidig ha begrenset erfaring med å bruke språket muntlig sammen med ulike mennesker og i forskjellige situasjoner.

Det kan for eksempel være forskjell på hva barnet mestrer hjemme sammen med familien, og hva det får vist på skolen. Barnet kan ha mye kunnskap og gode tanker, men streve med å formidle dette muntlig.

Dette er enda en grunn til at det kan være nyttig med logopedisk kartlegging. Vi må undersøke både hva barnet kan språklig, og hvilke muligheter barnet har til å bruke ferdighetene sine i hverdagen.

Hva kan en logoped bidra med?

En logoped med kunnskap om selektiv mutisme kan bidra på flere områder. Arbeidet handler ikke bare om å få barnet til å snakke, men om å forstå hva som hindrer kommunikasjonen, kartlegge barnets ferdigheter og legge til rette for gradvis utvikling.

Logopeden kan blant annet bidra med:

  • Kartlegging av språk og kommunikasjon: Undersøke språkforståelse, ordforråd, grammatikk, uttale og kommunikative ferdigheter. Kartleggingen må tilpasses barnets muligheter til å kommunisere.
  • Kunnskap om selektiv mutisme: Hjelpe barnet, foreldrene og skolen med å forstå hva selektiv mutisme er, og hvorfor barnet ikke klarer å snakke i bestemte situasjoner.
  • Veiledning til foreldre og skole: Bidra til at omgivelsene møter barnet på en måte som skaper trygghet og reduserer presset knyttet til det å snakke.
  • Tilrettelegging for kommunikasjon: Finne alternative måter barnet kan uttrykke seg på, for eksempel gjennom skriving, peking, bilder eller andre kommunikasjonsformer.
  • Gradvis utvikling av muntlig kommunikasjon: Legge til rette for små, tilpassede steg der barnet får erfaring med å kommunisere i situasjoner som tidligere har vært vanskelige.

Arbeidet må ta utgangspunkt i det enkelte barnet. Det er viktig å ikke presse frem tale, men å bygge trygghet og gradvis utvide barnets muligheter til å kommunisere.

Ikke alle logopeder har kunnskap om selektiv mutisme

Selv om logopeder kan ha en viktig rolle i oppfølgingen, er det ikke slik at alle logopeder har erfaring eller særskilt kompetanse på selektiv mutisme.

Det er en sammensatt tilstand som krever kunnskap om både språk, kommunikasjon og angst. Logopeden må forstå hvordan angsten påvirker barnets mulighet til å bruke stemmen, og hvordan oppfølgingen kan tilpasses uten å skape ytterligere press.

Det er også viktig å være klar over at logopeder ikke diagnostiserer selektiv mutisme. Diagnosen stilles av relevante helsepersonell, vanligvis i spesialisthelsetjenesten (BUP). Logopeden kan likevel bidra med kartlegging og oppfølging av språk og kommunikasjon.

Behov for samarbeid

Barn med selektiv mutisme trenger av og til hjelp fra flere fagpersoner. De ulike fagpersonene kan bidra med forskjellige perspektiver og kompetanse. Mens noen har hovedansvar for utredning av angsten, kan logopeden bidra med kunnskap om språk, kommunikasjon og gradvis utvikling av muntlige ferdigheter.

Foreldrene og skolen er også viktige samarbeidspartnere. Det er i barnets hverdag de fleste kommunikasjonsutfordringene oppstår, og det er der tilretteleggingen må fungere.

Jeg ønsker å bidra til mer kunnskap og bedre hjelp

Gjennom Snakkero har jeg ønsket å bidra til økt kunnskap om selektiv mutisme og bedre oppfølging av barn, ungdom og voksne med tilstanden.

Jeg mener det er viktig at vi ser hele mennesket – ikke bare angsten og ikke bare det at barnet ikke snakker. Vi må også være opptatt av språk, kommunikasjon, deltakelse, mestring og muligheten til å uttrykke seg.

Barn med selektiv mutisme har mye å formidle, selv om de ikke alltid klarer å bruke stemmen. Med riktig forståelse, tilrettelegging og faglig oppfølging kan vi bidra til at de får flere muligheter til å delta og kommunisere på sine egne premisser.