Når et barn har selektiv mutisme, er det lett å rette oppmerksomheten mot det som er mest synlig: Barnet snakker hjemme, men ikke i barnehagen eller på skolen. Det kan virke som om barnet har gode språklige ferdigheter i noen situasjoner, men ikke klarer å bruke dem i andre.

For å kunne gi riktig hjelp er det likevel viktig å undersøke mer enn hvor barnet snakker og ikke snakker. Vi trenger å forstå hvordan selektiv mutisme påvirker barnets hverdag, kommunikasjon, språklige utvikling og mulighet til å delta sammen med andre.

En grundig kartlegging gir oss et bedre utgangspunkt for å forstå barnets behov og planlegge en oppfølging som er tilpasset akkurat dette barnet.

Selektiv mutisme er forskjellig fra barn til barn

Selektiv mutisme er en angstlidelse som gjør at barnet ikke klarer å snakke i bestemte situasjoner, selv om det snakker i andre. Det handler ikke om at barnet ikke vil snakke, eller at det bevisst velger å være stille. Angsten kan hemme barnets mulighet til å bruke stemmen, selv når barnet ønsker å kommunisere.

Noen barn snakker fritt hjemme, men er helt stille på skolen. Andre kan snakke med enkelte personer, hviske til noen få eller bruke stemmen i bestemte rom og situasjoner. Noen kommuniserer med lyder, mimikk, gester eller ved å skrive, mens andre har store vansker med å uttrykke seg også på alternative måter.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å vite at et barn har selektiv mutisme. Vi må finne ut hvordan vanskene kommer til uttrykk hos akkurat dette barnet.

Hvor snakker barnet – og hvor blir det vanskelig?

Et viktig utgangspunkt for kartleggingen er å få oversikt over barnets kommunikasjon i ulike situasjoner.

Vi kan blant annet undersøke:

  • Hvem snakker barnet med?
  • Hvor snakker barnet?
  • I hvilke situasjoner klarer barnet å bruke stemmen?
  • Er det forskjell på å snakke med én person og flere personer?
  • Kan barnet snakke når det leker, eller blir det vanskelig også i lek?
  • Klarer barnet å snakke dersom andre ikke hører på?
  • Er det forskjell på å snakke spontant og å svare på spørsmål?
  • Hvordan kommuniserer barnet når det ikke bruker stemmen?

Det kan være store forskjeller mellom situasjoner som ved første øyekast virker ganske like. Et barn kan for eksempel snakke med en lærer når de er alene, men ikke når andre elever er til stede. Et annet barn kan snakke med en venn på fritiden, men ikke klare det samme på skolen.

Slike detaljer kan gi viktig informasjon om hva som oppleves trygt, og hva som gjør kommunikasjonen vanskeligere.

Samtaler med foreldrene gir viktig informasjon

Foreldrene kjenner barnet best og har ofte mye verdifull informasjon om hvordan barnet kommuniserer i trygge omgivelser.

I samtaler med foreldrene kan vi blant annet undersøke:

  • Når begynte foreldrene å legge merke til at barnet strevde med å snakke?
  • Har barnet alltid hatt vansker med å snakke i bestemte situasjoner, eller har det utviklet seg over tid?
  • Hvordan kommuniserer barnet hjemme?
  • Er det forskjell på kommunikasjonen med foreldre, søsken, besteforeldre og venner?
  • Hvordan reagerer barnet i situasjoner der det forventes at det skal snakke?
  • Hvilke situasjoner unngår barnet?
  • Hva opplever foreldrene at hjelper barnet til å føle seg tryggere?
  • Hvordan påvirker vanskene barnets hverdag og deltakelse?

Det er også viktig å få vite hva barnet selv tenker om vanskene, så langt det lar seg gjøre. Noen barn kan fortelle mye om hvordan det oppleves å ikke klare å snakke, mens andre synes det er vanskelig å sette ord på.

Målet er ikke å finne ut hva foreldrene eller barnet gjør feil, men å forstå hvilke forhold som kan opprettholde angsten, og hva som kan bidra til økt trygghet.

Informasjon fra barnehage eller skole

Barnets kommunikasjon kan være svært forskjellig hjemme og i barnehagen eller på skolen. Derfor er det viktig å hente inn informasjon fra de voksne som møter barnet i disse miljøene.

Det kan være nyttig å undersøke:

  • Hvordan kommuniserer barnet med voksne og andre barn?
  • Deltar barnet i lek og aktiviteter?
  • Tar barnet initiativ til kontakt?
  • Bruker barnet mimikk, gester, peking eller andre uttrykksformer?
  • Klarer barnet å vise hva det kan og vet?
  • Hvordan fungerer barnet i situasjoner der det forventes muntlig deltakelse?
  • Er det bestemte personer, rom eller aktiviteter som gjør kommunikasjonen lettere?
  • Hvilke tilpasninger er allerede prøvd, og hvordan har de fungert?

Det er viktig at barnehagen eller skolen beskriver både det barnet mestrer og det som er vanskelig. Barnets ressurser og interesser er et viktig utgangspunkt for videre arbeid.

Vi bør også være oppmerksomme på at barn som ikke snakker, likevel kan følge med, forstå og ha mye å bidra med. Manglende muntlige svar betyr ikke nødvendigvis at barnet ikke kan eller ikke vet.

Kartlegging av språk og kommunikasjon

En viktig del av kartleggingen er å undersøke om barnet har språk- eller talevansker i tillegg til selektiv mutisme.

Noen barn med selektiv mutisme har underliggende vansker med språkforståelse, ordforråd, grammatikk, uttale eller språkproduksjon. Andre har gode språklige ferdigheter, men får ikke brukt dem muntlig i mange av hverdagens situasjoner.

Det er viktig å skille mellom disse forholdene. Et barn kan for eksempel ha et godt utviklet språk, men likevel ha begrenset erfaring med å bruke språket muntlig sammen med ulike mennesker og i forskjellige sammenhenger.

Kartleggingen kan blant annet omfatte:

  • Språkforståelse.
  • Ordforråd og begrepsforståelse.
  • Grammatikk og setningsoppbygging.
  • Uttale og språklyder.
  • Fortellerferdigheter.
  • Evne til å uttrykke tanker, ønsker og behov.
  • Samtaleferdigheter og sosial kommunikasjon.

Det kan være krevende å gjennomføre tradisjonelle språktester når barnet ikke klarer å snakke med logopeden. Da må vi finne andre måter å innhente informasjon på.

Vi kan for eksempel bruke informasjon fra foreldrene, observasjoner, skriftlige oppgaver, bilder, peking eller andre kommunikasjonsformer. Dersom barnet snakker i trygge omgivelser, kan det også være aktuelt å innhente lyd- eller videoopptak hjemme, dersom familien ønsker det og samtykker.

Det er viktig å huske at en kartlegging som ikke lar barnet vise hva det kan, ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av barnets ferdigheter.

Barnets egen opplevelse må få plass

Barn med selektiv mutisme har ofte mange tanker om det som er vanskelig. Noen vet godt at de ikke klarer å snakke i bestemte situasjoner, mens andre har vanskeligere for å forstå hvorfor stemmen ikke kommer.

Derfor bør vi, så langt det er mulig, forsøke å få frem barnets egen opplevelse.

Vi kan for eksempel undersøke:

  • Hvilke situasjoner oppleves trygge?
  • Hva synes barnet er vanskelig?
  • Hva skjer i kroppen når det blir vanskelig å snakke?
  • Er det bestemte personer barnet ønsker å kunne snakke med?
  • Hva ønsker barnet selv å få til?
  • Hva tror barnet kan gjøre situasjonen litt lettere?

Barnet må få mulighet til å svare på sin egen måte. Det kan være gjennom samtale, skriving, tegning, bilder, avkrysning eller andre former for kommunikasjon.

Vi skal ikke gjøre kartleggingen til en situasjon der barnet må bevise at det kan snakke. Det er viktig at barnet opplever å bli forstått og får være med på å påvirke sin egen oppfølging.

Kartlegging av angst og unngåelse

Siden selektiv mutisme er en angstlidelse, er det også viktig å undersøke hvordan angsten påvirker barnet.

Noen barn viser tydelig at de blir utrygge når de forventes å snakke. Andre kan virke rolige og upåvirket, selv om situasjonen oppleves svært krevende på innsiden.

Vi kan undersøke om barnet:

  • Blir urolig før situasjoner der det forventes at det skal snakke.
  • Unngår bestemte personer eller aktiviteter.
  • Er redd for at andre skal høre stemmen.
  • Opplever oppmerksomhet fra andre som ubehagelig.
  • Har behov for at andre snakker på sine vegne.
  • Bruker mye energi på å forberede seg på eller unngå kommunikasjonssituasjoner.

Det kan også være nyttig å undersøke om barnet har andre former for angst eller vansker som påvirker hverdagen.

Kartleggingen skal ikke brukes til å stille en diagnose på egen hånd. Diagnostisering og utredning av selektiv mutisme må ivaretas av relevant helsepersonell. Logopeden kan likevel bidra med viktig informasjon om hvordan angsten påvirker barnets kommunikasjon.

Observasjon – men uten å skape unødvendig press

Observasjon kan gi verdifull informasjon om hvordan barnet kommuniserer i ulike situasjoner. Samtidig må vi være forsiktige med hvordan observasjonen gjennomføres.

Dersom barnet opplever at det blir fulgt ekstra nøye med på om det snakker, kan det øke presset og gjøre kommunikasjonen vanskeligere.

Det kan derfor være bedre å observere barnet i naturlige situasjoner, for eksempel i lek, i klasserommet eller sammen med personer barnet kjenner godt.

Vi kan også bruke informasjon fra voksne som kjenner barnet, og eventuelt se på opptak fra trygge situasjoner hjemme dersom familien ønsker det.

Målet er å få kunnskap om barnets kommunikasjon – ikke å teste om barnet klarer å snakke med oss.

Fra kartlegging til en individuell plan

Kartleggingen skal ikke bare beskrive barnets vansker. Den skal hjelpe oss med å finne ut hva barnet trenger, og hvordan vi kan legge til rette for utvikling.

Når vi har samlet informasjon, kan vi begynne å lage en plan sammen med barnet, foreldrene og andre viktige personer rundt barnet.

Planen bør ta utgangspunkt i:

  • Barnets nåværende kommunikasjonsnivå.
  • Situasjonene barnet opplever som trygge.
  • Hva som gjør kommunikasjonen vanskelig.
  • Barnets språklige og kommunikative ferdigheter.
  • Barnets egne ønsker og mål.
  • Hvilke personer og miljøer som skal involveres.
  • Hvilke små steg det kan være hensiktsmessig å begynne med.

Målene må være realistiske og tilpasset barnet. For noen kan det første målet være å delta i en aktivitet sammen med andre uten å måtte snakke. For andre kan det handle om å bruke alternative kommunikasjonsformer, bli tryggere sammen med en bestemt person eller etter hvert prøve ut stemmebruk i en trygg situasjon.

Det er viktig at vi ikke setter likhetstegn mellom fremgang og tale alene. Økt trygghet, mer deltakelse, mindre unngåelse og større mulighet til å uttrykke seg er også viktige tegn på utvikling.

Kartlegging er starten på et samarbeid

Barn med selektiv mutisme trenger hjelp som tar hensyn til hele situasjonen deres. Det er sjelden nok å arbeide med barnet alene. Foreldre, barnehage eller skole og relevante fagpersoner må ofte samarbeide for å skape trygghet og gode muligheter for kommunikasjon i hverdagen.

En god kartlegging gir oss et felles utgangspunkt. Den hjelper oss med å forstå hva barnet strever med, hva barnet mestrer, og hvilke tiltak som kan være nyttige.

Det viktigste er at vi møter barnet med nysgjerrighet og forståelse – ikke med forventninger om at barnet skal snakke. Når vi forstår mer av barnets situasjon, blir det også lettere å finne de riktige stegene videre.