Bør vi snakke med barn og ungdom om selektiv mutisme? Kan det å sette ord på vanskene gjøre dem mer oppmerksomme på at de ikke snakker, og dermed forsterke problemet?

Dette er spørsmål jeg ofte får fra foreldre og andre voksne som møter barn med selektiv mutisme (SM).

Mange er redde for å gjøre situasjonen vanskeligere ved å rette oppmerksomhet mot det barnet strever med. De ønsker ikke å minne barnet på at det ikke snakker, eller bidra til at barnet føler seg annerledes.

Min erfaring er imidlertid at det ofte kan være motsatt. Barn med selektiv mutisme er som regel allerede svært bevisste på at de strever med å snakke i enkelte situasjoner. De merker forskjellen mellom det de får til hjemme, og det som blir vanskelig sammen med andre. De oppfatter også hvordan omgivelsene reagerer, og kan bruke mye energi på å forsøke å skjule eller håndtere vanskene sine.

Når en voksen forsiktig setter ord på det barnet opplever, kan det derfor være en stor lettelse. Endelig er det noen som har forstått! Barnet slipper kanskje å lure på om de voksne har lagt merke til det, eller om de tror at barnet ikke vil snakke.

Det betyr likevel ikke at alle samtaler om selektiv mutisme er like gode. Både tidspunktet, måten vi snakker på og hvilke forventninger vi formidler, har betydning.

Det er godt å bli forstått

Tenk deg at du har en utfordring som påvirker store deler av hverdagen din. Du merker at noe er vanskelig, men de rundt deg snakker ikke om det. Kanskje forsøker de å late som om alt er som det skal, eller de tolker utfordringene dine som sjenanse, manglende interesse eller at du ikke ønsker kontakt.

For et barn med selektiv mutisme kan dette være en ensom opplevelse.

Barnet vet gjerne at det ikke får til å snakke i bestemte situasjoner, men har kanskje ikke forstått hvorfor. Det kan oppleve at ordene ikke kommer, selv om det egentlig ønsker å svare. Noen kjenner på uro, andre opplever at kroppen låser seg, eller at det blir svært vanskelig å få frem stemmen.

Å snakke om dette kan bidra til å gi barnet en forklaring på det som skjer. Det kan også hjelpe barnet med å forstå at det ikke handler om vilje, og at det ikke er noe galt med det som person.

Vi trenger ikke gjøre selektiv mutisme til et stort tema i alle situasjoner. Men vi bør heller ikke gjøre det til en hemmelighet som ingen får lov til å snakke om.

Hjelp barnet med å forstå hva selektiv mutisme er

Barn trenger informasjon som er tilpasset alderen og utviklingen deres. For de yngste kan det være nok med en enkel forklaring om at stemmen noen ganger kan bli vanskelig å bruke når man blir utrygg eller engstelig.

For eldre barn og ungdom kan det være nyttig å få vite at det de opplever, har et navn: selektiv mutisme. De kan også ha behov for å forstå sammenhengen mellom angst, kroppens alarmsystem og det at stemmen ikke kommer frem slik de ønsker.

Det er viktig å formidle at selektiv mutisme ikke handler om at barnet ikke vil snakke, men at det i enkelte situasjoner ikke får til å snakke på grunn av angst.

Samtidig bør vi unngå å forklare barnet mer enn det er klart for å ta imot. Noen ønsker å vite mye, mens andre trenger korte forklaringer og tid til å bli kjent med begrepet.

Det kan også være fint å undersøke hva barnet selv tenker om vanskene. Kanskje har barnet allerede gjort seg mange tanker, eller kanskje har det spørsmål det ikke har våget å stille.

Barnet skal vite at det ikke er alene

Mange barn kan oppleve selektiv mutisme som noe veldig spesielt ved dem selv. De ser kanskje andre barn snakke fritt i situasjoner der de selv blir stille, og kan få en følelse av å være annerledes.

Det kan derfor være betryggende å vite at det finnes andre barn og ungdommer som opplever akkurat det samme.

Å forstå at selektiv mutisme er en kjent vanske, og ikke noe barnet er alene om, kan bidra til å redusere skam og usikkerhet.

For ungdom kan dette være spesielt viktig. I en alder der tilhørighet og identitet ofte får større betydning, kan det å møte andre med lignende erfaringer gi en følelse av fellesskap.

Det er likevel viktig å respektere at ikke alle ønsker å snakke med andre om diagnosen sin. Noen vil gjerne dele erfaringer, mens andre ønsker å holde informasjonen for seg selv. Barnet og ungdommen bør få medvirke i hvem som får vite om vanskene.

Vær tydelig på at barnet ikke trenger å prestere

Når vi snakker med barn om selektiv mutisme, bør vi være oppmerksomme på hvilke forventninger vi formidler.

Det er viktig at barnet forstår at det ikke trenger å begynne å snakke for å gjøre de voksne fornøyde. Det skal heller ikke oppleve at det må bevise at det prøver.

Barnet trenger å vite at det er ønsket og inkludert, også når det ikke bruker stemmen.

Vi kan for eksempel formidle at:

  • Du trenger ikke snakke for at jeg skal være sammen med deg.
  • Du kan svare på andre måter hvis det er lettere.
  • Jeg vet at du kanskje har lyst til å si noe, selv om ordene ikke kommer.
  • Vi skal finne ut av dette sammen, og du trenger ikke klare alt på én gang.

Dette er ikke bare noe vi sier én gang. Det er holdninger vi bør vise gjennom måten vi møter barnet på i hverdagen.

Vi bør legge til rette for deltakelse og kommunikasjon uten å gjøre muntlig tale til en forutsetning for å få være med.

Formidle håp uten å skape press

Barn og ungdom med selektiv mutisme trenger å vite at det finnes muligheter for utvikling og bedring.

Det er viktig å formidle at selektiv mutisme ikke nødvendigvis er noe de skal streve med resten av livet. Med riktig forståelse, tilrettelegging og hjelp kan mange oppleve betydelig utvikling i kommunikasjonen.

Samtidig bør vi være forsiktige med å love at det snart blir enkelt å snakke, eller at barnet kommer til å snakke dersom det bare blir modigere.

Utviklingen kan ta tid, og den vil ofte bestå av mange små steg. For noen handler de første fremskrittene om å bli tryggere i en situasjon, delta mer aktivt eller finne andre måter å kommunisere på. For andre kan det være å bruke stemmen sammen med en ny person eller i en ny sammenheng.

Det er viktig at barnet får oppleve at også disse stegene teller.

Vi kan vise at vi har tro på barnets muligheter, samtidig som vi anerkjenner at det som er vanskelig i dag, faktisk er vanskelig.

Tilpass samtalen til barnet – ikke omvendt

Det finnes ingen riktig alder for når man skal begynne å snakke med barnet om selektiv mutisme. Mange små barn kan forstå enkle forklaringer, mens eldre barn og ungdom ofte har behov for mer informasjon og mulighet til å stille spørsmål.

Noen barn ønsker å snakke direkte med foreldrene eller en fagperson. Andre synes det er lettere å lese om temaet, se en video eller skrive ned spørsmål og tanker.

For barn som har selektiv mutisme, kan det også være vanskelig å snakke om vanskene sine, selv med personer de er trygge på. Derfor bør vi aldri gjøre muntlig samtale til et krav for å kunne utforske temaet.

Vi kan for eksempel bruke tegninger, historier, bilder, skriftlige spørsmål eller annet materiell som utgangspunkt.

Det viktigste er at barnet får mulighet til å være med på samtalen på en måte som oppleves trygg.

Åpenhet kan være en viktig del av veien videre

Å snakke med barn og ungdom om selektiv mutisme handler ikke om å rette oppmerksomheten mot alt de ikke får til. Det handler om å gi dem forståelse, anerkjennelse og håp.

Når vi våger å sette ord på det som er vanskelig, kan vi bidra til at barnet slipper å bære på spørsmål og bekymringer alene. Vi kan hjelpe det med å forstå egne reaksjoner, oppleve mindre skam og bli tryggere på at de voksne rundt faktisk forstår.

Det er ikke diagnosen som definerer barnet. Selektiv mutisme er en vanske barnet har, ikke hvem barnet er.

Barn og ungdom med selektiv mutisme trenger voksne som ser mer enn stillheten. De trenger å bli forstått, inkludert og møtt med tro på at utvikling er mulig – også på de dagene stemmen ikke kommer.