«Hvorfor svarer du ikke?»
 «Du kan jo snakke hjemme.»
 «Du må bare prøve litt.»
 «Det er ikke farlig å si noe.»

Dette er utsagn barn med selektiv mutisme kan møte fra omgivelsene. De blir ofte sagt i beste mening, fordi voksne ønsker å hjelpe barnet til å snakke. Men for barnet kan slike kommentarer gjøre situasjonen enda vanskeligere.

For å forstå selektiv mutisme er det viktig å forsøke å se situasjonen fra barnets perspektiv. Hva skjer egentlig når barnet ønsker å svare, men ikke klarer det? Hvorfor kan det være mulig å snakke hjemme, men ikke på skolen? Og hvorfor hjelper det ikke alltid å vite at det egentlig ikke er noe farlig å si?

Når ordene ikke kommer, selv om man vil

Barn med selektiv mutisme mangler ikke nødvendigvis ord eller språk. Mange snakker helt fritt hjemme og kan fortelle historier, tulle, stille spørsmål og delta aktivt i samtaler med mennesker de føler seg trygge sammen med.

I andre situasjoner kan det være svært vanskelig eller umulig å snakke. Barnet kan ønske å svare læreren, hilse på noen eller delta i en samtale, men likevel oppleve at ordene ikke kommer.

Dette er en viktig forskjell: Det handler ikke om at barnet ikke vil snakke, men om at angsten kan hemme evnen til å kommunisere muntlig i bestemte situasjoner.

Noen beskriver det som om stemmen forsvinner, eller som om det oppstår en slags sperre. Andre kan oppleve at kroppen blir anspent, at tankene stopper opp, eller at det blir vanskelig å finne ordene. Det kan også være vanskelig å bevege munnen eller lage lyd, selv om man vet nøyaktig hva man ønsker å si.

Opplevelsen er individuell. Ikke alle kjenner på det samme, og det kan variere både mellom personer og fra situasjon til situasjon.

Kroppen kan gå i beredskap

Selektiv mutisme er nært knyttet til angst. Når barnet kommer i en situasjon som oppleves utrygg, kan kroppens alarmsystem reagere som om det er fare på ferde.

Det skjer ikke nødvendigvis fordi barnet tenker at noe farlig kommer til å skje. Reaksjonen kan komme automatisk, uten at barnet selv forstår hvorfor det blir så vanskelig.

Kroppen kan gå i en tilstand av høy beredskap. Barnet kan bli anspent, få hjertebank, kjenne uro i magen eller oppleve at tankene stopper opp. Noen blir helt stille og trekker seg tilbake, mens andre kan virke som om de ikke følger med eller ikke får med seg det som skjer.

Når kroppen er opptatt med å håndtere en opplevd trussel, kan det bli vanskelig å bruke språk og kommunisere spontant. Det å snakke krever mer enn å vite hva man skal si. Man må også klare å hente frem ordene, organisere dem og formidle dem i situasjonen.

For et barn med selektiv mutisme kan nettopp denne prosessen bli vanskelig når angsten aktiveres.

Hvorfor kan barnet snakke hjemme, men ikke på skolen?

Dette er ofte noe av det som er vanskeligst for omgivelsene å forstå.

Hvordan kan et barn som snakker uavbrutt hjemme, være helt stille på skolen? Hvorfor kan barnet snakke med en venn på fritiden, men ikke med den samme vennen i klasserommet?

Ved selektiv mutisme er det ikke bare hvem barnet snakker med som har betydning. Også stedet, situasjonen, forventningene og følelsen av trygghet kan påvirke muligheten til å snakke.

Et barn kan for eksempel:

  • Snakke fritt med foreldrene hjemme, men ikke med besteforeldre.
  • Snakke med en venn når de er alene, men ikke når flere barn er til stede.
  • Hviske til en voksen, men ikke klare å bruke vanlig stemme.
  • Snakke på skolen i enkelte situasjoner, men ikke i klasserommet.
  • Klare å svare på spørsmål på tomannshånd, men ikke når flere lytter.

Noen kan også oppleve at det blir vanskeligere å snakke når oppmerksomheten rettes mot dem. Selv om andre mener å vise interesse, kan det å bli forventet å si noe gjøre situasjonen mer krevende.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å vite at barnet har snakket med en person tidligere. Trygghet i én situasjon betyr ikke automatisk at barnet klarer å snakke i en annen.

Når barnet vet svaret, men ikke klarer å svare

I barnehagen og på skolen kan dette bli særlig tydelig. Barnet kan vite svaret på et spørsmål, forstå det som blir sagt og ha lyst til å delta, men likevel ikke klare å svare muntlig.

For læreren kan det være vanskelig å vite hva barnet kan og forstår når det ikke kommer muntlige svar. Det kan også være lett å tolke stillheten som usikkerhet, manglende kunnskap eller manglende interesse.

Men et barn som ikke svarer, har ikke nødvendigvis problemer med å forstå eller med å kunne svaret. Det kan være selve kommunikasjonssituasjonen som gjør det vanskelig å vise hva barnet kan.

Dette kan også påvirke hvordan barnet opplever seg selv som elev. Kanskje vet barnet at det kan mye, men opplever at det ikke får vist det. Kanskje ser det andre rekke opp hånden, stille spørsmål og delta i samtaler, mens det selv blir sittende stille.

Over tid kan dette påvirke både mestringsfølelse, selvbilde og opplevelsen av å høre til i klassen.

Når andre snakker på barnets vegne

Mange barn med selektiv mutisme får hjelp av foreldre, søsken eller andre trygge personer som formidler det barnet ønsker å si.

Dette kan være en viktig støtte. Hvis barnet ikke klarer å bestille mat, svare på et spørsmål eller fortelle hva det trenger, kan det være nødvendig at noen hjelper til.

Samtidig kan det oppstå situasjoner der andre gradvis overtar kommunikasjonen på barnets vegne. De svarer før barnet får mulighet til å prøve, bestiller for barnet eller forklarer hva barnet mener.

Dette skjer ofte av omsorg og et ønske om å gjøre situasjonen lettere. Men dersom barnet aldri får mulighet til å uttrykke seg på egne premisser, kan det bli vanskeligere å utvikle selvstendighet og erfaring med kommunikasjon i ulike situasjoner.

Det betyr ikke at man skal slutte å hjelpe barnet. Det handler heller om å finne en balanse mellom å støtte og å gi rom for små muligheter til egen kommunikasjon. Barnet må få oppleve at det finnes flere måter å uttrykke seg på, og at det ikke alltid forventes muntlig tale.

Det kan være slitsomt å ikke få uttrykt seg

Vi bruker kommunikasjon gjennom hele dagen. Vi forteller hva vi mener, stiller spørsmål, ber om hjelp, deler opplevelser og viser andre hvem vi er.

For et barn med selektiv mutisme kan mange av disse situasjonene være krevende. Barnet kan ha mye på hjertet, men ikke få det frem. Det kan ønske å fortelle noe morsomt, protestere, stille et spørsmål eller vise at det er uenig, men likevel ikke klare å si det.

Noen kan oppleve frustrasjon over at andre ikke forstår hva de ønsker eller trenger. Andre kan bli lei seg fordi de ikke får deltatt på samme måte som jevnaldrende.

Det kan også være vanskelig å bli kjent med andre barn når kommunikasjonen er begrenset. Barnet kan ønske venner og fellesskap, men streve med å ta initiativ eller delta i samtaler og lek. Dermed kan det oppstå en avstand mellom det barnet ønsker å gjøre, og det barnet faktisk får til.

Det er viktig å huske at stillhet ikke betyr at barnet ikke har tanker, meninger, humor, interesser eller et ønske om kontakt.

Hvorfor hjelper det ikke å be barnet prøve?

Når voksne ser at et barn ikke snakker, er det naturlig å forsøke å oppmuntre. Man kan si at barnet bare skal prøve, stille et enkelt spørsmål eller minne om at det er trygt å snakke.

Men når angsten hemmer kommunikasjonen, er det ikke alltid mulig å snakke selv om man ønsker det. Oppfordringer kan derfor oppleves som et ekstra press.

Barnet kan bli enda mer oppmerksom på at det forventes et svar. Det kan begynne å tenke på hva som skjer dersom det ikke klarer å svare, eller være redd for at andre skal legge merke til at det strever.

Det betyr ikke at barnet aldri skal få utfordre seg eller øve på å snakke. Gradvis øving er en viktig del av behandling for selektiv mutisme. Forskjellen ligger i hvordan dette gjøres.

Øving bør planlegges med utgangspunkt i barnets trygghet og forutsetninger. Det er viktig å starte med oppnåelige steg, og ikke gjøre muntlig tale til en forutsetning for å få delta. Barnet trenger erfaringer med mestring, ikke gjentatte opplevelser av å mislykkes.

Hva kan voksne gjøre for å hjelpe?

Det viktigste er å møte barnet med forståelse og redusere presset rundt det å snakke. Barnet trenger å oppleve at det er akseptert, også når det ikke klarer å svare muntlig.

Noen viktige prinsipper er:

  • Ikke gjør tausheten til et stort tema. Unngå å kommentere foran andre at barnet ikke snakker, eller stadig spørre hvorfor det er stille.
  • Ikke krev muntlige svar. Gi barnet mulighet til å svare med nikk, peking, skriving, bilder eller andre kommunikasjonsformer.
  • Gi tid og forutsigbarhet. Fortell gjerne på forhånd hva som skal skje, hvem som kommer, og hva barnet kan forvente.
  • Legg til rette for kontakt. Finn aktiviteter og situasjoner der barnet kan delta sammen med andre uten at samtale er hovedmålet.
  • Se etter små steg. Et blikk, en gest, et initiativ eller et skriftlig svar kan være viktige tegn på økt trygghet og deltakelse.
  • Samarbeid med barnet. Etter hvert som barnet blir eldre, bør det få stadig større innflytelse på hva det ønsker hjelp til og hvordan det vil øve.

Det er også viktig å forstå at barnet kan fungere ulikt fra dag til dag. At det klarte å snakke i en situasjon én gang, betyr ikke at det automatisk vil klare det neste gang.

Det handler om mer enn å få barnet til å snakke

Når vi snakker om behandling av selektiv mutisme, er det lett å rette oppmerksomheten mot selve talen. Men målet bør være større enn at barnet skal begynne å snakke i bestemte situasjoner.

Barnet skal få mulighet til å uttrykke seg, delta, utvikle relasjoner og oppleve mestring. Det skal kunne stille spørsmål, formidle egne behov, vise kunnskap og være en del av fellesskapet.

For noen vil det å kunne snakke med læreren være et viktig mål. For andre kan det første steget være å klare å være i samme rom som en person, delta i en aktivitet eller kommunisere gjennom skrift.

Utviklingen skjer ikke nødvendigvis i en rett linje. Det kan være fremgang på ett område og fortsatt store utfordringer på et annet. Derfor er det viktig å se hele barnet og ikke bare telle hvor mange situasjoner det snakker i.

«Jeg vil, men jeg får det ikke til»

Kanskje er dette noe av det viktigste vi må forstå ved selektiv mutisme: Barnet kan ønske å snakke, delta og være en del av fellesskapet, men likevel oppleve at det ikke får det til.

Når vi forstår dette, kan vi også møte barnet på en annen måte. I stedet for å spørre hvorfor det ikke snakker, kan vi undersøke hva som gjør situasjonen vanskelig, hva som skaper trygghet, og hvordan vi kan hjelpe barnet videre.

Barn med selektiv mutisme trenger ikke flere påminnelser om at de skal snakke. De trenger voksne som forstår hva som skjer, som ikke gir opp muligheten for utvikling, og som hjelper dem med å finne små, trygge steg mot større frihet i kommunikasjonen.