Å være ungdom med selektiv mutisme kan by på andre utfordringer enn å være et yngre barn med samme diagnose. I ungdomsårene skjer det store endringer både sosialt, følelsesmessig og utviklingsmessig. Vennskap, tilhørighet, identitet og selvstendighet får ofte større betydning. Samtidig øker forventningene til muntlig kommunikasjon på skolen og i andre deler av hverdagen.

For ungdom med selektiv mutisme kan dette være særlig krevende. De kan ønske å delta i samtaler, bli kjent med nye mennesker, svare i klasserommet eller ta ordet i sosiale situasjoner, men likevel oppleve at stemmen ikke kommer.

Behandling av ungdom må derfor ta hensyn til både angsten og de utfordringene som følger med det å være ungdom. Det er viktig å møte ungdommen med respekt, gi rom for medvirkning og finne arbeidsmåter som oppleves relevante og meningsfulle.

Ungdommen må få eie sin egen prosess

En viktig forskjell mellom oppfølging av yngre barn og ungdom er graden av medvirkning. Ungdommen må i større grad få være med på å bestemme hva det skal arbeides med, hvordan oppfølgingen skal foregå, og hvilke mål som er viktige.

Det er ikke alltid ungdommen selv ønsker behandling, selv om foreldrene er bekymret og gjerne vil ha hjelp. Noen ungdommer kan være lei av at andre snakker om dem, lager planer for dem eller forventer at de skal begynne å snakke.

Derfor er det viktig å bruke tid på å bli kjent med ungdommen og forstå hvordan vedkommende selv opplever situasjonen.

Vi kan blant annet utforske:

  • Hva opplever ungdommen som vanskeligst i hverdagen?
  • Hvilke situasjoner skulle ungdommen ønske var annerledes?
  • Hva ønsker ungdommen å kunne gjøre som i dag er vanskelig?
  • Hvilke mål oppleves viktige?
  • Hva slags hjelp og støtte ønsker ungdommen?
  • Hvordan ønsker ungdommen å kommunisere med behandleren?

Målene må være ungdommens egne, ikke bare de voksnes ønsker på ungdommens vegne. Det betyr ikke at foreldrene skal settes på sidelinjen, men at ungdommens stemme og perspektiv må få en stadig større plass.

Kommunikasjon uten krav om tale

En ungdom med selektiv mutisme kan ha mye å formidle, selv om det er vanskelig å bruke stemmen. Det er derfor viktig å etablere en kommunikasjonsform som gjør det mulig å samarbeide uten at tale blir en forutsetning.

Noen ungdommer foretrekker å skrive. Andre bruker chat, digitale skjemaer, bilder, avkrysning eller korte svar. Noen ønsker å kommunisere muntlig med enkelte personer, men ikke med andre.

Skriftlig kommunikasjon kan være særlig nyttig fordi ungdommen får tid til å formulere tanker og følelser uten å måtte håndtere forventningen om å snakke samtidig. Det kan også gjøre det lettere å ta opp temaer som oppleves vanskelige eller personlige.

Det viktigste er at kommunikasjonen fungerer for ungdommen. Vi må ikke gjøre muntlig tale til et krav for å kunne delta i oppfølgingen.

Samtidig kan vi, dersom ungdommen ønsker det, etter hvert utforske om det er mulig å utvide kommunikasjonsformene og bruke stemmen i flere situasjoner.

Å forstå sin egen selektive mutisme

For mange ungdommer kan det være viktig å få en bedre forståelse av hva selektiv mutisme er, og hvorfor det blir så vanskelig å snakke i bestemte situasjoner.

Noen har hatt diagnosen i mange år uten å ha fått en forklaring de kjenner seg igjen i. Andre har nylig fått diagnosen og trenger tid til å forstå hva den innebærer.

Psykoedukasjon handler om å gi ungdommen kunnskap om egen tilstand på en måte som er forståelig og relevant.

Vi kan blant annet snakke om:

  • Hva selektiv mutisme er, og hva det ikke er.
  • Hvordan angst kan påvirke kroppen og hjernen.
  • Hvorfor stemmen kan bli vanskelig å bruke i bestemte situasjoner.
  • Hvordan unngåelse kan opprettholde angsten.
  • Hvorfor det kan være vanskelig å ta imot oppmerksomhet.
  • Hvordan små erfaringer med mestring kan bidra til utvikling.

Det kan være en lettelse å forstå at vanskene ikke handler om manglende vilje eller at det er noe galt med en selv. Ungdommen kan få et språk for egne opplevelser og lettere forstå hvorfor enkelte situasjoner blir så krevende.

Følelser, selvbilde og identitet

Ungdomstiden er en periode der mange blir mer opptatt av hvordan de oppfattes av andre. De sammenligner seg med jevnaldrende, ønsker å passe inn og prøver å finne ut hvem de er.

For ungdom med selektiv mutisme kan dette være ekstra utfordrende. De kan oppleve at andre ikke kjenner den egentlige personligheten deres, fordi de ikke får vist hvem de er gjennom muntlig kommunikasjon.

Noen kan føle seg usynlige i sosiale sammenhenger. Andre kan bli frustrerte over at de ikke klarer å gjøre ting de egentlig ønsker. Det kan også oppstå skam, tristhet, ensomhet eller bekymring for fremtiden.

Derfor bør behandlingen ikke bare handle om tale. Det er også viktig å arbeide med følelser, selvforståelse og hvordan ungdommen ser på seg selv.

Ungdommen kan ha behov for hjelp til å:

  • Forstå og sette ord på egne følelser.
  • Gjenkjenne situasjoner som utløser angst.
  • Forstå kroppens reaksjoner når noe oppleves vanskelig.
  • Finne strategier for å håndtere ubehag.
  • Skille mellom hvem de er, og hvilke vansker de strever med.
  • Se egne ressurser og styrker, også når kommunikasjonen er vanskelig.

Selektiv mutisme er en del av ungdommens liv, men skal ikke få definere hele identiteten.

Regulering av nervesystemet

Når ungdommen opplever en situasjon som utrygg, kan kroppen reagere med en sterk alarmrespons. Det kan bli vanskelig å tenke klart, finne ordene eller bruke stemmen.

Derfor kan det være nyttig å arbeide med å forstå kroppens reaksjoner og finne strategier som hjelper ungdommen med å håndtere stress og ubehag.

Dette kan for eksempel innebære:

  • Å lære om kroppens alarmsystem og hvordan angst påvirker oss.
  • Å bli kjent med egne kroppslige signaler.
  • Å utforske rolige pusteteknikker.
  • Å bruke avspenning eller andre reguleringsøvelser.
  • Å finne ut hva som gir opplevelse av trygghet og kontroll.
  • Å øve på å håndtere ubehag i små og overkommelige situasjoner.

Målet er ikke at ungdommen aldri skal kjenne på angst. Målet er å bli bedre kjent med egne reaksjoner og oppleve at det er mulig å håndtere ubehag uten å måtte unngå alle vanskelige situasjoner.

Gradvis eksponering – på ungdommens premisser

Gradvis eksponering er en viktig del av behandling ved selektiv mutisme. Det innebærer at ungdommen får øve på situasjoner som oppleves vanskelige, i små steg og med støtte underveis.

For ungdom er det særlig viktig at eksponeringen oppleves relevant. Det kan være lite motiverende å øve på situasjoner som ikke har noen betydning for ungdommens egen hverdag.

Vi bør derfor ta utgangspunkt i hva ungdommen selv ønsker å mestre. Det kan for eksempel være å:

  • Hilse på noen de møter ofte.
  • Bestille noe i en butikk eller på en kafé.
  • Snakke med en bestemt lærer.
  • Delta mer aktivt i en aktivitet.
  • Kommunisere muntlig med en venn.
  • Svare på spørsmål i en undervisningssituasjon.
  • Gjennomføre en muntlig presentasjon.
  • Delta i samtaler med nye mennesker.

Det er viktig å dele målene opp i mindre steg. Dersom målet er å kunne bestille noe selv, kan de første stegene handle om å besøke stedet sammen med en trygg person, være til stede mens andre bestiller, eller prøve ut deler av situasjonen på en måte som oppleves overkommelig.

Det er ungdommen som skal være med på å vurdere hva som er et passende neste steg. Vi skal ikke presse ungdommen inn i situasjoner som oppleves uoverkommelige, men heller ikke la angsten bestemme at alle utfordringer skal unngås.

Foreldrenes rolle når barnet blir ungdom

Foreldrene er fortsatt viktige samarbeidspartnere, også når ungdommen blir eldre. Samtidig må foreldrerollen gradvis tilpasses ungdommens behov for selvstendighet og privatliv.

Noen ungdommer ønsker at foreldrene skal delta aktivt i oppfølgingen. Andre ønsker å ha større deler av prosessen for seg selv. Dette må utforskes sammen med ungdommen.

Foreldrene kan blant annet få veiledning om hvordan de kan:

  • Støtte ungdommens egne mål.
  • Oppmuntre til små steg uten å presse.
  • Unngå å overta kommunikasjonen når ungdommen kan få mulighet til å prøve selv.
  • Anerkjenne innsats og fremgang.
  • Håndtere egen bekymring og usikkerhet.
  • Legge til rette for mestring i hverdagen.

Det er viktig at foreldrene ikke opplever at de må være behandlere hjemme. De skal først og fremst være trygge voksne som støtter ungdommen gjennom prosessen.

Skolen og overgangen til voksenlivet

Skolen kan være en av de viktigste arenaene for ungdom med selektiv mutisme, men også en av de mest krevende. Det stilles ofte store krav til muntlig deltakelse, gruppearbeid, fremføringer, muntlige prøver og kontakt med lærere.

Derfor er det viktig med et godt samarbeid mellom ungdommen, foreldrene og skolen.

Tilrettelegging kan blant annet innebære:

  • Alternative måter å vise kunnskap på.
  • Forutsigbarhet rundt muntlige aktiviteter.
  • Avtaler med lærere om hvordan kommunikasjon skal foregå.
  • Mulighet til å starte med mindre krevende muntlige situasjoner.
  • Gradvis arbeid med muntlig deltakelse.
  • En plan for overganger mellom skoletrinn og nye læringsmiljøer.

Det er også viktig å tenke fremover. Overgangen til videregående skole, studier, arbeid og mer selvstendige situasjoner kan føre til nye utfordringer.

Ungdommen kan ha behov for å øve på praktiske situasjoner som å ta kontakt med ukjente, stille spørsmål, ringe noen eller be om hjelp. Slike ferdigheter kan være viktige for å oppleve større selvstendighet i voksenlivet.

Behandling må ta utgangspunkt i ungdommens behov

Det finnes ikke én bestemt behandlingsmodell som passer for alle ungdommer med selektiv mutisme. Noen trenger først og fremst hjelp til å forstå egen angst og finne strategier for å håndtere den. Andre trenger mer konkret arbeid med kommunikasjon og gradvis eksponering. Mange har behov for en kombinasjon.

Det er også viktig å undersøke om ungdommen har språk- eller talevansker i tillegg til selektiv mutisme. Slike vansker kan påvirke både kommunikasjon og mestring, og bør ikke overses fordi ungdommen har en angstdiagnose.

For noen kan individuell oppfølging være best. Andre kan etter hvert ha nytte av å møte jevnaldrende med lignende erfaringer, dersom de selv ønsker det. Gruppemøter skal ikke være et krav, og det må finnes muligheter for å delta uten å måtte snakke.

Det viktigste er at ungdommen opplever å bli tatt på alvor, får være med på å bestemme retningen og får arbeide med mål som betyr noe i eget liv.

Målet er større frihet til å kommunisere og delta

Å arbeide med selektiv mutisme i ungdomsårene handler om mer enn å få stemmen frem. Det handler om å gi ungdommen større muligheter til å uttrykke seg, delta sosialt, vise kunnskap, bygge relasjoner og ta egne valg.

Noen mål kan være å snakke i flere situasjoner. Andre kan være å tørre å ta kontakt, uttrykke egne meninger eller delta i aktiviteter uten at angsten begrenser mulighetene.

Fremgang kan se forskjellig ut fra ungdom til ungdom. Det viktigste er at utviklingen skjer på en måte som oppleves trygg, meningsfull og gjennomførbar.

Ungdom med selektiv mutisme har tanker, meninger, interesser og ressurser som fortjener å bli sett. Med kunnskap, tilrettelegging og riktig støtte kan vi bidra til at ungdommen får større frihet til å være seg selv og delta i verden rundt seg.