Når et barn har selektiv mutisme, kan det være vanskelig for omgivelsene å forstå hvorfor barnet snakker fritt hjemme, men blir stille i barnehagen, på skolen eller sammen med andre mennesker. Barnet kan ønske å svare, delta og snakke, men likevel oppleve at stemmen ikke kommer.

For å hjelpe barnet må vi forstå at selektiv mutisme handler om angst, ikke om manglende vilje til å snakke. Behandlingen må derfor ta utgangspunkt i trygghet, forståelse og gradvis tilvenning til situasjoner som oppleves vanskelige.

Det finnes ingen oppskrift som passer for alle barn. Noen trenger lang tid på å bli trygge sammen med en ny voksen, mens andre raskere kan begynne å utforske nye måter å kommunisere på. Alder, utvikling, personlighet, språkferdigheter og barnets erfaringer må tas med i vurderingen.

I denne artikkelen ser jeg nærmere på noen sentrale elementer i arbeidet med yngre barn med selektiv mutisme.

Først må barnet oppleve trygghet

Trygghet er grunnlaget for all videre utvikling. Et barn som opplever sterkt ubehag i situasjoner der det forventes at det skal snakke, trenger voksne som forstår hva som skjer, og som ikke øker presset.

Det er viktig at barnet får erfare at det kan være sammen med andre uten at noen hele tiden venter på at det skal snakke. Vi må vise interesse for barnet, bli kjent med det og finne aktiviteter som barnet liker.

I starten kan det være nødvendig å bruke tid på å etablere en trygg relasjon. Det kan innebære å være sammen i lek eller aktiviteter uten å stille spørsmål eller rette oppmerksomheten mot barnets tale.

Noen barn trenger at den voksne er ganske avventende i begynnelsen. Andre har glede av at den voksne deltar aktivt i leken. Det avgjørende er å følge barnets signaler og tilpasse seg det barnet opplever som trygt.

Trygghet betyr ikke at vi skal unngå alle situasjoner som er vanskelige. Det betyr at vi skal bygge et godt utgangspunkt for at barnet etter hvert kan våge å prøve noe nytt.

Foreldrene er viktige samarbeidspartnere

Foreldrene har en sentral rolle i oppfølgingen av barn med selektiv mutisme. De kjenner barnet godt, vet hvordan det kommuniserer i trygge omgivelser, og kan bidra med viktig informasjon om hva som fungerer.

Samtidig kan det være krevende å være forelder til et barn som ikke klarer å snakke i mange av hverdagens situasjoner. Foreldre kan oppleve bekymring, usikkerhet og frustrasjon, og de kan være redde for å gjøre noe som forverrer situasjonen.

Derfor er informasjon og veiledning til foreldrene en viktig del av arbeidet.

Foreldrene trenger blant annet kunnskap om:

  • Hva selektiv mutisme er, og hvorfor barnet ikke klarer å snakke.
  • Hvordan angst kan påvirke kropp, tanker og handlinger.
  • Hvorfor press og gjentatte oppfordringer om å snakke sjelden hjelper.
  • Hvordan de kan støtte barnet uten å overta all kommunikasjon.
  • Hvordan de kan legge til rette for små, trygge kommunikasjonsutfordringer.
  • Hvordan de kan samarbeide med barnehage og skole.

Foreldrene skal ikke ha ansvaret for å behandle barnet alene. De skal få støtte og veiledning slik at de kan være gode samarbeidspartnere i barnets utvikling.

Lek som utgangspunkt for kommunikasjon

For yngre barn kan lek være en naturlig og trygg inngang til kommunikasjon. Gjennom lek kan vi skape situasjoner der barnet får være aktivt, ta initiativ og samhandle uten at oppmerksomheten hele tiden er rettet mot tale.

Det kan være nyttig å ta utgangspunkt i aktiviteter barnet liker, for eksempel:

  • Bygge med klosser eller LEGO.
  • Spille spill.
  • Tegne og lage ting.
  • Leke med figurer eller dukker.
  • Gjøre aktiviteter med bevegelse.
  • Lese bøker eller finne på historier.

I starten kan den voksne følge barnets initiativ og delta på barnets premisser. Etter hvert kan leken brukes til å utforske nye former for samspill og kommunikasjon.

Barnet kan for eksempel begynne med å vise, peke eller gi den voksne noe. Senere kan det kanskje bruke lyder, hvisking eller tale dersom det oppleves mulig.

Det er viktig at vi ikke gjør leken til en skjult test. Barnet skal få oppleve mestring og glede, ikke føle at det hele tiden blir vurdert ut fra om det snakker.

Alternative måter å kommunisere på

Et barn med selektiv mutisme kan ha mye det ønsker å formidle, selv om det ikke klarer å bruke stemmen. Derfor må vi anerkjenne og legge til rette for andre kommunikasjonsformer.

Barnet kan for eksempel bruke:

  • Peking og gester.
  • Miming og kroppsspråk.
  • Bilder eller symboler.
  • Skriving eller tegning.
  • Å vise eller hente det barnet ønsker.
  • Digitale hjelpemidler.

Alternative kommunikasjonsformer kan gjøre det lettere for barnet å delta og uttrykke behov, tanker og ønsker. Det kan også redusere opplevelsen av å stå utenfor.

Det betyr ikke at vi skal slutte å arbeide med muntlig kommunikasjon. Det betyr at barnet skal ha mulighet til å kommunisere mens vi samtidig arbeider med det som gjør tale vanskelig.

Vi må være oppmerksomme på at alternative kommunikasjonsformer ikke blir en ny forventning eller et krav. Barnet må få bruke dem på en måte som oppleves trygg.

Gradvis eksponering – små steg i riktig retning

En viktig del av behandling ved selektiv mutisme er gradvis eksponering. Det innebærer at barnet får øve på situasjoner som oppleves vanskelige, men i små og tilpassede steg.

Målet er ikke å sette barnet i en situasjon der det må snakke, men å hjelpe barnet til å få nye erfaringer med at det kan være i situasjoner som tidligere har skapt angst.

For noen barn kan det første steget være å være i samme rom som en ny voksen sammen med en trygg person. For andre kan det være å delta i en aktivitet, vise noe eller kommunisere gjennom gester.

Etter hvert kan man utforske nye steg, for eksempel:

  • Å delta i en aktivitet sammen med en voksen.
  • Å kommunisere med en trygg person mens en annen voksen er til stede.
  • Å bruke lyd eller stemme i en situasjon som oppleves trygg.
  • Å hviske eller snakke med en person i nærheten av andre.
  • Å gradvis utvide hvem barnet kommuniserer med, og hvor det skjer.

Dette er eksempler, ikke en fast rekkefølge. Noen barn kan ta flere steg raskt, mens andre trenger lang tid på hvert enkelt steg.

Det er viktig å følge med på barnets reaksjoner og justere utfordringene underveis. Dersom et steg blir for vanskelig, kan vi gå tilbake til noe barnet mestrer bedre. Det er ikke et nederlag, men en del av tilpasningen.

Samarbeid med barnehage og skole

Barnets hverdag foregår i stor grad i barnehagen eller på skolen. Derfor er det avgjørende at de voksne der har kunnskap om selektiv mutisme og vet hvordan de kan støtte barnet.

Uten en felles forståelse kan barnet møte svært ulike forventninger fra de voksne. Noen kan forsøke å få barnet til å snakke, mens andre blir så redde for å skape ubehag at de ikke legger til rette for noen utvikling.

Begge deler kan gjøre situasjonen vanskelig.

Barnehagen eller skolen bør få veiledning om hvordan de kan:

  • Skape forutsigbare og trygge rammer.
  • Unngå å rette unødvendig oppmerksomhet mot barnets tale.
  • Gi barnet tid til å svare og uttrykke seg.
  • Akseptere alternative kommunikasjonsformer.
  • Legge til rette for deltakelse i lek og aktiviteter.
  • Samarbeide med foreldrene om realistiske mål.
  • Følge en felles plan for gradvis utvikling av kommunikasjon.

Det kan også være nyttig å velge ut én eller noen få voksne som får et særlig ansvar for å følge opp barnet. For mange voksne og mange ulike forventninger kan bli overveldende.

Tiltakene må tilpasses barnets alder, miljø og behov. Det som fungerer i barnehagen, er ikke nødvendigvis det samme som fungerer på skolen.

Hva med språk og språkutvikling?

Når et barn har selektiv mutisme, er det viktig å ikke glemme språkferdighetene. Noen barn har språk- eller talevansker i tillegg til angsten, mens andre har gode språklige ferdigheter som de ikke får vist i alle situasjoner.

Vi må derfor undersøke om barnet forstår og bruker språk som forventet, og om det får nok muligheter til å utvikle og bruke kommunikasjonen sin.

Logopeden kan bidra med kartlegging og oppfølging av språk og kommunikasjon. Dette kan være særlig viktig når barnet har begrensede muligheter til å delta muntlig i barnehagen eller på skolen.

Vi må også hjelpe omgivelsene med å forstå at barnet kan mye mer enn det får vist gjennom tale. Det er viktig å gi barnet mulighet til å vise kunnskap og ferdigheter på andre måter.

Fremgang handler om mer enn at barnet begynner å snakke

Det er naturlig at både foreldre og fagpersoner er opptatt av når barnet skal begynne å snakke. Samtidig kan det være uheldig dersom all fremgang måles ut fra om barnet bruker stemmen.

Et barn kan ha gjort store fremskritt selv om det fortsatt ikke snakker i bestemte situasjoner. Kanskje deltar det mer i lek, tar flere initiativ, tør å være sammen med nye personer eller klarer å uttrykke behovene sine på andre måter.

Dette er viktige steg.

Når barnet opplever mestring og større trygghet, kan det etter hvert bli mulig å arbeide videre med muntlig kommunikasjon. Det er viktig å anerkjenne utviklingen underveis og ikke gjøre tale til det eneste målet.

Behandlingen må tilpasses det enkelte barnet

Det finnes ingen standardoppskrift for behandling av selektiv mutisme. Barn har ulike erfaringer, ulik grad av angst og forskjellige språklige og kommunikative forutsetninger.

Noen barn trenger først og fremst hjelp til å bli trygge i bestemte situasjoner. Andre trenger mer omfattende arbeid med angst, språk, kommunikasjon og deltakelse. Mange trenger en kombinasjon av flere tilnærminger.

Det viktigste er at oppfølgingen bygger på en god forståelse av barnets situasjon, og at barnet, foreldrene og de voksne rundt samarbeider om målene.

Selektiv mutisme handler ikke om at barnet ikke vil snakke. Det handler om at barnet trenger hjelp til å oppleve større trygghet i situasjoner der stemmen ikke kommer. Med forståelse, tilrettelegging og gradvis arbeid kan vi gi barnet flere muligheter til å kommunisere og delta i hverdagen.