Snakkero

Hvordan hjelpe et barn med selektiv mutisme?

Når et barn har selektiv mutisme, kan det være vanskelig for foreldre å vite hvordan de best kan hjelpe. Skal man oppmuntre barnet til å snakke, eller la det slippe? Bør man svare på barnets vegne, eller vente og gi barnet mulighet til å svare selv? Og hvordan kan man støtte barnet i å utvikle seg uten at kommunikasjon blir en kilde til enda mer stress?

Mange foreldre ønsker å gjøre det som er best for barnet, men opplever at rådene de får, kan være motstridende. Noen får beskjed om å ikke presse barnet, mens andre oppfordrer dem til å utfordre barnet mer.

Det er viktig å forstå at det å hjelpe et barn med selektiv mutisme ikke handler om å velge mellom å presse eller å skjerme. Det handler om å finne en balanse mellom trygghet og utvikling. Barnet trenger å oppleve at det er akseptert også når det ikke snakker, samtidig som det får støtte til gradvis å mestre situasjoner som oppleves vanskelige.

Støtte eller press – hva er forskjellen?

Det kan være vanskelig å vite når oppmuntring blir til press. En kommentar som «du kan jo bare si hei» eller «nå må du prøve å svare», kan være ment som en vennlig oppfordring. Men for et barn med selektiv mutisme kan forventningen om å snakke gjøre situasjonen enda vanskeligere.

Når angsten aktiveres, er det ikke nødvendigvis mulig for barnet å snakke selv om det ønsker det. Hvis barnet opplever at andre venter på et svar, kan oppmerksomheten mot talen øke, og kroppen kan gå i enda større beredskap.

Å støtte barnet handler derfor om å redusere unødvendig press, samtidig som man ikke gir opp muligheten for utvikling.

Det betyr for eksempel at man kan:

• Vise at man har forståelse for at det er vanskelig.
• Gi barnet tid til å bli kjent med nye mennesker og situasjoner.
• Unngå å kreve muntlige svar.
• Legge til rette for at barnet kan delta på andre måter.
• Planlegge små og overkommelige utfordringer sammen med barnet.

Å ikke presse betyr altså ikke at barnet aldri skal utfordres. Det betyr at utfordringene må være gjennomtenkte, tilpasset barnet og gjennomført på en måte som gir mulighet for mestring.

Når skal vi hjelpe, og når skal vi vente?

Foreldre kan ofte kjenne på et dilemma i situasjoner der barnet ikke snakker. Skal man svare for barnet, eller skal man vente og gi det mulighet til å svare selv?

Det finnes ikke ett svar som passer i alle situasjoner. Noen ganger er det riktig å hjelpe barnet raskt videre, andre ganger kan man legge til rette for at barnet får tid og mulighet til å uttrykke seg selv.

Tenk deg at barnet er i en butikk og ønsker å kjøpe noe. Dersom barnet ikke klarer å bestille selv, kan forelderen hjelpe til. Det er ikke nødvendig å gjøre hverdagssituasjonen til en øvelse i å snakke.

Samtidig kan man på et senere tidspunkt undersøke om det finnes en måte å gjøre situasjonen litt lettere på. Kanskje kan barnet først være med og velge hva som skal bestilles, deretter vise hva det ønsker, og etter hvert prøve en annen form for kommunikasjon dersom det føles mulig.

Det viktigste er å ikke gjøre alle hverdagssituasjoner til treningssituasjoner. Barnet trenger også å få være barn, delta og oppleve hyggelige aktiviteter uten at oppmerksomheten hele tiden rettes mot om det snakker.

Foreldre kan gjerne spørre seg selv: Hjelper jeg barnet fordi det trenger støtte akkurat nå, eller venter jeg fordi jeg ønsker at det skal prøve? Begge deler kan være riktig, avhengig av situasjonen.

Hvordan møte barnet når det ikke snakker?

Måten voksne reagerer på når barnet er stille, kan ha stor betydning. Barnet trenger å oppleve at det ikke gjør noe galt når ordene ikke kommer.

Prøv å unngå å:

• Spørre gjentatte ganger hvorfor barnet ikke snakker.
• Kommentere foran andre at barnet er stille.
• Fortelle andre at barnet egentlig kan snakke.
• Be barnet hilse, svare eller takke når det tydelig strever.
• Gjøre et eventuelt muntlig svar til en stor begivenhet foran andre.

Det kan også være lurt å unngå å rette for mye oppmerksomhet mot barnet i situasjoner der det kanskje kunne ha snakket. Selv positiv oppmerksomhet kan oppleves som et press dersom barnet merker at alle følger med og venter på en reaksjon.

Prøv heller å rette oppmerksomheten mot aktiviteten dere holder på med. Snakk naturlig med barnet, inkluder det i samtalen uten å kreve svar, og vis at det er mulig å være en del av fellesskapet også uten å snakke.

Det betyr ikke at man skal ignorere barnet. Det handler om å vise interesse og kontakt uten at muntlig tale blir en betingelse for deltakelse.

Skal vi snakke for barnet?

Mange foreldre blir barnets talsperson i situasjoner der barnet ikke klarer å uttrykke seg. De svarer på spørsmål, bestiller mat, forklarer hva barnet ønsker eller formidler informasjon til andre.

Dette er ofte nødvendig og kan være en viktig støtte. Barnet skal ikke måtte stå alene i situasjoner der det trenger hjelp.

Samtidig kan det være nyttig å være oppmerksom på om man over tid kommer til å overta mer kommunikasjon enn barnet egentlig trenger hjelp til. Noen foreldre blir så vant til å svare for barnet at de gjør det automatisk, også i situasjoner der barnet kanskje kunne ha uttrykt seg på en annen måte.

Målet er ikke at foreldre skal slutte å snakke for barnet, men å gi barnet muligheter til å utvikle sin egen kommunikasjon.

Man kan for eksempel:

• Gi barnet tid til å vise hva det ønsker.
• La barnet peke, skrive eller bruke andre kommunikasjonsformer.
• Avtale på forhånd hvem som skal formidle hva i ulike situasjoner.
• Spørre barnet hjemme hvordan det ønsker at foreldrene skal hjelpe.
• Gradvis utforske om barnet ønsker å ta mer ansvar for enkelte deler av kommunikasjonen.

Det er viktig at barnet ikke opplever at hjelpen forsvinner før det har andre måter å uttrykke seg på. Støtten bør tilpasses barnets utvikling og behov.

Hvordan legge til rette for små steg?

Gradvis eksponering er en sentral del av arbeidet med selektiv mutisme. Det innebærer at barnet får mulighet til å nærme seg situasjoner som oppleves vanskelige, i små og tilpassede steg.

Det er ikke snakk om å presse barnet til å snakke, men om å bygge erfaringer med trygghet og mestring.

For noen kan et første steg være å være i samme rom som en person barnet synes det er vanskelig å kommunisere med. For andre kan det være å delta i en aktivitet, bruke en gest, peke eller kommunisere skriftlig.

Etter hvert kan man arbeide videre mot mer krevende kommunikasjonsformer dersom barnet er klart for det.

Eksempler på små steg kan være:

• Å delta i en aktivitet sammen med en ny person uten forventning om å snakke.
• Å vise eller peke på noe man ønsker.
• Å kommunisere gjennom tegning, skriving eller digitale hjelpemidler.
• Å bruke lyd eller tale i en trygg situasjon sammen med en person man kjenner godt.
• Å utvide kommunikasjonen til en ny person eller situasjon.

Rekkefølgen vil variere. Det som er et lite steg for ett barn, kan være et stort steg for et annet.

Det er også viktig å være oppmerksom på barnets reaksjoner. Dersom en oppgave blir for vanskelig, kan man måtte gå tilbake til et tidligere steg eller endre måten man øver på. Målet er ikke å gjennomføre en bestemt oppgave for enhver pris, men å gi barnet erfaringer som bygger trygghet og mestring.

Lek og aktiviteter kan åpne for kommunikasjon

For mange barn er det lettere å delta i aktiviteter enn å sitte i en samtale der oppmerksomheten er rettet mot dem.

Lek, spill, tegning, bygging, matlaging eller andre felles aktiviteter kan skape naturlige muligheter for kontakt. Når oppmerksomheten er rettet mot noe man gjør sammen, kan det bli mindre fokus på om barnet snakker.

Det kan være nyttig å invitere med én trygg person om gangen, og velge aktiviteter barnet liker og mestrer. Etter hvert kan man utvide med flere personer eller nye situasjoner.

Det er viktig å ikke gjøre aktiviteten til en skjult test på om barnet kommer til å snakke. Barnet skal få oppleve glede, fellesskap og mestring, uavhengig av om det bruker stemmen eller ikke.

Samarbeid med barnehage og skole

Foreldre kan ikke stå alene i arbeidet med selektiv mutisme. Barnet møter mange mennesker og situasjoner gjennom dagen, og det er viktig at de voksne rundt barnet har en felles forståelse.

Dersom foreldrene forsøker å redusere presset, mens skolen stadig ber barnet svare høyt eller delta muntlig, kan barnet møte svært ulike forventninger.

Et godt samarbeid innebærer blant annet at:

• De voksne kjenner til hvordan selektiv mutisme påvirker barnet.
• Barnet får delta uten at muntlige svar er en forutsetning.
• Det finnes avtalte måter barnet kan uttrykke behov og vise kunnskap på.
• Øving og eksponering planlegges i samarbeid med dem som følger opp barnet.
• Man følger med på barnets trivsel, deltakelse og utvikling – ikke bare om det snakker.

Det kan også være nyttig å ha én eller noen få trygge kontaktpersoner i barnehagen eller på skolen. Disse kan bidra til å skape forutsigbarhet og koordinere oppfølgingen.

Når foreldre blir usikre eller slitne

Det kan være krevende å være forelder til et barn med selektiv mutisme. Man kan bekymre seg for barnets fremtid, kjenne på frustrasjon over manglende hjelp eller bli usikker på om man gjør de riktige tingene.

Noen foreldre kan oppleve at de hele tiden må være i forkant, forklare barnets behov og tilrettelegge for at hverdagen skal fungere. Andre kan kjenne på dårlig samvittighet fordi de ikke vet når de bør utfordre barnet, og når de bør la det slippe.

Det er viktig å huske at foreldre ikke skal måtte være behandlere for sine egne barn. De skal først og fremst være foreldre. Fagpersoner bør bidra med kunnskap, veiledning og støtte, slik at foreldrene ikke står alene med ansvaret.

Det er også viktig å ta vare på seg selv. Barn merker ofte når voksne er bekymret eller stresset, og det kan være nyttig å finne egne måter å håndtere belastningen på. Det betyr ikke at foreldrene må være rolige og trygge hele tiden, men at også deres behov for støtte blir tatt på alvor.

Hva bør vi unngå?

Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan man skal møte alle barn med selektiv mutisme. Likevel er det noen tilnærminger som ofte kan gjøre situasjonen vanskeligere:

• Å presse barnet til å snakke foran andre.
• Å overraske barnet med situasjoner der det forventes at det skal snakke.
• Å bruke belønning eller konsekvenser som gjør tale til et krav.
• Å sammenligne barnet med søsken eller andre barn.
• Å tolke tausheten som trass, manglende vilje eller dårlig oppførsel.
• Å unngå alle situasjoner som barnet synes er vanskelige, uten en plan for videre utvikling.

Det siste punktet er viktig. Å beskytte barnet mot unødvendig press er ikke det samme som å la angsten bestemme alle valg. Dersom barnet alltid får slippe situasjoner som oppleves vanskelige, kan mulighetene for å utvikle nye erfaringer bli begrenset.

Derfor trenger barnet voksne som både viser forståelse og hjelper det videre. Det er fullt mulig å være støttende og samtidig arbeide målrettet med utvikling.

Det viktigste er å finne balansen

Å hjelpe et barn med selektiv mutisme uten å presse handler ikke om å la være å stille forventninger. Det handler om å forstå hvorfor barnet strever, og å tilpasse hjelpen slik at barnet får mulighet til å utvikle seg uten å bli overveldet.

Barnet trenger å vite at det er verdifullt og inkludert også når det ikke snakker. Samtidig trenger det voksne som ser mulighetene for utvikling, legger til rette for små steg og ikke lar kommunikasjonsvanskene definere alt barnet kan delta i.

Målet er ikke bare at barnet skal begynne å snakke. Målet er at barnet skal få større trygghet, selvstendighet og frihet til å uttrykke seg og være en del av fellesskapet.

Og kanskje er noe av det viktigste foreldre kan formidle til barnet:

«Du trenger ikke å snakke for at jeg skal forstå deg, og jeg skal hjelpe deg med å finne måter å uttrykke deg på når det er vanskelig.»