
Hva gjør man ved mistanke om selektiv mutisme?
Jun 05, 2024Selektiv mutisme blir ofte beskrevet som en fobi mot å snakke til visse mennesker og i visse situasjoner. Og det som skjer er at angsten som oppstår i situasjonen gjør at kroppen spenner seg, inkludert halsen. Halsen blir da ofte så anspent og forknytt når det blir en forventning om at de skal snakke, at det blir vanskelig å få ut ordene. Hos noen barn ser man veldig tydelig at barnet stivner til, mens det hos andre barn ikke er like tydelig. Tilstanden forekommer hos litt under 1 prosent av barn og kan oppdages fra 2- 3 års alder, selv om tilstanden også kan oppstå senere eller utvikle seg slik at tegnene blir tydeligere- spesielt dersom det ikke settes inn tidlige tiltak.
Barnet prater gjerne som vanlig hjemme, så det er ikke alltid det er foreldrene som oppdager tegnene på selektiv mutisme først. Ofte er det barnehagen som fatter mistanke om at det er vanskelig å snakke for barnet, da mange barn med denne diagnosen er helt tause i barnehagen. Det er helt normalt at enkelte barn bruker litt tid på å bli trygg og snakke i barnehagen. Også sjenerte barn er tause i starten. Men et sjenert barn vil begynne å snakke når det føler seg trygg. Gjerne i løpet av den første måneden. Det vil ikke et barn med selektiv mutisme. Så om tausheten varer mer enn et par måneder, bør man ta dette på alvor og sette i gang tiltak som kan hjelpe barnet. Det er nemlig ikke farlig å sette i gang tiltak selv om det skulle vise seg at barnet ikke har selektiv mutisme. Tvert imot. Tiltakene tar sikte på å gjøre barnet trygt, uavhengig av om det har selektiv mutisme eller ikke. Jo tidligere man kan sette inn tiltak i forhold til barn med selektiv mutisme- jo bedre. Man skal selvfølgelig sørge for at et barn med selektiv mutisme blir utredet og får den hjelpen den trenger, men man trenger ikke vente på at det skal skje dersom mistanken er der.
Men hva er tegnene på selektiv mutisme?
Tegnene kan være litt ulike hos barn med selektiv mutisme, men det handler alltid om hvordan barnet kommuniserer med andre. Hvordan disse barna kommuniserer og samhandler med andre varierer. Noen av barna er helt tause og får ikke til å kommunisere verken med kroppsspråk, ansiktsuttrykk eller lyder. Mange synes øyekontakt er vanskelig. Barna kan stivne til dersom noen henvender seg til dem.
Men det finnes også dem som er tause, men som kan kommunisere med kroppsspråk og kommunikasjon som ikke krever at de snakker. Noen av barna kan blant annet peke, riste på hodet eller nikke til svar. En del kan ikke snakke med noen i barnehagen, mens andre kan kommunisere med en eller flere av de andre barna. Mange av disse barna blir tause dersom en voksen nærmer seg.
Barna snakker som nevnt gjerne helt vanlig hjemme med familien, men mange barn med selektiv mutisme synes det er vanskelig å snakke med foreldre eller søsken når andre er i nærheten. Det er gjerne en frykt for at andre enn de kjente og nære skal høre stemmen deres som ligger bak denne atferden.
Tidlige tiltak
For å få utredet barnet for selektiv mutisme, må det henvises til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Men man trenger på ingen måte å vente på at et barn skal henvises og få diagnosen før man setter i gang tiltak. Å sette inn tiltak er aldri feil, selv om det skulle vise seg at barnet ikke har selektiv mutisme. For også sjenerte og forsiktige barn vil ha stor hjelp av slike tiltak.
Tiltakene handler om å få barnet til å føle seg trygg. Trygghet er grunnlaget som må til for at barnet kan ta små skritt mot det å våge å kommunisere. Her er noen tiltak som kan settes inn både som forebygging dersom man mistenker at barnet kan utvikle selektiv mutisme eller som tiltak for barn som man mistenker har selektiv mutisme.
- Ta vekk presset på barnet om å skulle snakke eller svare. Om barnet føler seg relativt trygg, er det fint om den voksne snakker med barnet. Kommenter gjerne ting eller situasjoner eller fortell noe uten å stille spørsmål. I stedet for å stille spørsmål kan man undre seg over ting sammen med barnet. Om man stiller spørsmål, så bør disse være åpne spørsmål som man selv kan svare på. Som for eksempel: «Jeg lurer på om vi skal bruke blå eller rød når vi skal fargelegge denne her?» Om det ikke er noe respons, så bare fortsetter man å snakke «Åh, jeg tror vi tar rød på denne»
- Når man samhandler med barnet, så er det fint å ha fokus på aktiviteten man gjør i stedet for det å skulle snakke. Det hjelper gjerne om barnet ikke har følelsen av å bli observert.
- Det å ha fokuset på seg, er ofte vanskelig for barn med selektiv mutisme. Det å sitte ved siden av barnet i stedet for rett ovenfor barnet er derfor en god ting. Også det å ikke vise alt for høylytt begeistring når man ser barnet eller når barnet gjør noe bra, kan være til hjelp for mange av barna. Man kan gjerne belønne eller rose gode ting barnet gjør eller fremskritt det gjør, men på en måte som føles trygg for barnet.
- Tøys og tull kan ofte virke positivt i forhold til barn med selektiv mutisme. Og noen ganger kan til og med mindre barn glemme seg og si noe i slike situasjoner.
- Om barnet skulle si noe, er det viktig at dette ikke kommenteres eller blir gjort noe ut av. Det kan nemlig ofte gjøre at barnet unngår å si noe mer senere. Det beste er å late som om dette er helt naturlig- som om barnet alltid har snakket.
- God kunnskap om hva selektiv mutisme er blant alle rundt barnet er viktig, selv om ikke diagnosen er stilt. Det at alle vet at ikke barnet velger å være taust og det å vite noe om hva som kan hjelpe barnet- kan være helt avgjørende for at et barn skal bli trygt og legger et godt grunnlag for at barnet kan komme seg ut av tausheten!
- Det kan også være fint at barna i barnehagen vet noe om selektiv mutisme- også barnet man mistenker har diagnosen. Man kan for eksempel lese bok om temaet i samlingsstunden. Også det å snakke om at noen synes at det er vanskelig å snakke i barnehagen, selv om det snakker helt fint hjemme og at det er flere barn som har det sånn kan være fint. Det å normalisere tausheten, vil gjøre at det ikke blir en stor, merkelig greie, men heller bidra til trygge omgivelser der det å snakke ikke skal være avgjørende for at man skal ha det bra. Tips til bok om selektiv mutisme for barnehagebarn finner du her: https://www.selektivmutisme.no/wp-content/uploads/2024/01/Barnebok-og-info-om-SM-barnehagen.pdf
Det finnes selvfølgelig også flere tiltak man kan sette inn, men det å sørge for et trygt miljø rundt barnet vil alltid være grunnleggende for at andre tiltak skal virke. Så jeg tenker at det som nevnes her er et godt sted å starte!
Ta gjerne kontakt med meg dersom du mistenker at et barn har selektiv mutisme og ønsker hjelp!